Astronauter med sjøbein

HELGEPULS/KOMMENTAR

To sjørøvere fra prærien blir astronauter i egen Skibsplast – et rituale som minner oss om å ta en avstikker fra hverdagen. En liten tur langt bort rekker lenge.

Det starter alltid med et lite host. Et sukk fra fortiden, kan man nesten si. Den tørste gamle totakteren – en Mercury som har vært med på mer enn de fleste – kremter og rister på seg før den etter hvert finner roen og går over i et jevnt, fornøyd murr.

Som en gammel venn som egentlig helst vil sove lørdag formiddag, men som setter pris på å bli tatt med ut på tur likevel.

Når den først finner rytmen, er det som om også motoren minner oss på hvor godt det er å være på vei.

Å være på vei et sted.

For på sjøen er det slik: tomgang er for en totakter det scrolling er for hjernen vår.

Det fører ingensteds hen, det bare surrer og går uten mål og mening.

Og det sliter mer enn det gleder.

Romskipet Skibsplast

Vi legger i vei fra Sponvika, to sjørøvere fra Ullensaker-prærien. Ti minutter fra sivilisasjonen – i dette tilfellet Strømstad – men allerede i ferd med å forlate alt som minner om hverdagen.

Så snart baugen peker ut og kursen settes i fem knop mot Tjurholmen, er det som om Skibsplasten blir noe mer enn en båt. Den blir et romskip.

Avstanden til sivilisasjonen er knapt ti minutter, men følelsen er som å ha forlatt et travelt solsystem og gli inn i en ny galakse.

Ritualer

Der ute, på en liten øy med svaberg og einerbusker, føles det som om man er oppdager igjen. Et menneske i sin egen boble, der tid og forpliktelser slipper taket.
Ritualer som holder oss oppe

Vi har alle våre små ritualer.

Noen setter seg ved vinduet med den første kaffekoppen hver morgen. Andre tar en løpetur i skumringen. For atter andre handler det om å sette kursen ut på fjorden – år etter år, sesong etter sesong – til samme sted, på samme måte.

Det kan virke trivielt, nesten latterlig i sin enkelhet. Men ritualene våre er små anker. De minner oss om at verden henger sammen, selv når alt annet er i bevegelse.

Filosofene visste det

Henry David Thoreau skrev i sin tid om å trekke seg tilbake til skogen for å leve “dypt og suge ut all margen av livet”. Han ville erfare stillheten og enkelheten – ikke som et brudd med verden, men som en måte å vende tilbake til den mer hel.

Martin Heidegger, på sin måte, mente at mennesket først virkelig forstår seg selv når vi tør å trekke oss bort fra det han kalte “das Man” – massen, hverdagsjaget, den endeløse praten.

Og vår egen Arne Næss minnet oss stadig på gleden ved enkelhet, ved å ha færre ting og mer tid, ved å la naturens rytme sette tempoet.
Alle tre – på hver sin måte – ville forstått hvorfor en gammel Mercury og en Skibsplast på vei mot Tjurholmen kan kjennes som en redningsplanke i en hverdag der skjermene aldri sover.

Boblen i et døgn

Som vandringsmenn overser vi værmeldingen som varsler nedbør og torden. Vi har opplevd at skylaget sprekker opp og beveger seg på hver side av oss når det kommer fra sør. Da føles det nesten som om vi får vår egen korridor av lys ut mot øyene.

Å ligge på svaberget med lyden av små bølger som slår mot skroget er ikke bare en pause. Det er en boble. En liten tidslomme der mobilen legges bort, klokken mister sin makt, og man kjenner at det finnes et liv under alt maset.

Et døgn kan være nok. Nok til å minne oss på hvem vi er uten kalender, uten varsler, uten tomgang på høy turtall. Nok til å fylle lungene med noe annet enn eksos og deadlines.

Jevnt drag

Neste gang Mercury hoster seg i gang, tenker jeg at det nesten er som når vi selv tar de første dype pustene på en ferie eller en helg – litt nølende, litt hakkete, før vi finner et jevnt drag som holder.

Det gjelder å lytte når motoren mumler fornøyd. Den minner oss på at vi alle trenger en boble, et rituale, et lite romskip.

Så finn ditt Tjurholmen. Din fem-knops boble.

Det haster ikke – men det haster.

God helg.