Byhistorie
Byen bygges i øyeblikkene vi deler
HELGEPULS/KOMMENTAR
Noen byer bygges med betong og kraner. Jessheim bygges også av øyeblikkene vi deler med hverandre.
Det slo meg fredag kveld, der jeg vandret rundt på den nye rådhusplassen blant folk, musikk, latter og forventning: Hvor mange små opplevelser som etter hvert blir til et levd liv i en by.
Og kanskje er det akkurat slik identitet bygges.
Ikke i ett stort jafs. Ikke gjennom ett arrangement alene. Men stein for stein. Kveld for kveld. Konsert for konsert. Møte for møte.
Jessheim er fortsatt en ung by. Mange av oss husker fortsatt da sentrum var noe man dro gjennom, ikke til.
Derfor betyr slike dager mer enn man kanskje tenker over der og da.
Forskning på kultur og møteplasser peker nettopp på dette: Når mennesker samles rundt felles opplevelser, styrkes både tilhørighet, fellesskap og identitet.
Kulturarenaer og offentlige møteplasser bidrar til å skape felles referanserammer på tvers av alder og bakgrunn.
Det høres kanskje litt akademisk ut.
Men fredag kveld kunne man faktisk se det med egne øyne.
Diaz
Det er smått surrealistisk å tenke på at jeg i 2003 satt i en reportasjebil i Veiberggata sammen med en ung Diaz, iført enorme sneakers, mens han spilte en råmiks av låta «Jessheim» for meg.
Den gang var han relativt ukjent.
I dag er sangen blitt en slags lokal nasjonalsang her oppe på prærien. Ironien i teksten til tross: Den har bidratt til å bygge identitet og stolthet for oss som kommer herfra.
Det er egentlig ganske stort.
Fredag kveld ble det ekstra tydelig da unge mennesker sto med stjerner i øynene for å ta selfie med rapperen fra 2050.
Vår egen Diaz.
At Emma Steinbakken sto på samme scene denne helgen, kjentes også symbolsk riktig. Et generasjonsmøte.
En musikalsk stafettpinne sendt videre fra én Jessheim-stemme til en annen.
Og kanskje er det akkurat dette som skjer når en by modnes:
Historiene begynner å henge sammen.
Festplassen
Det var mye folk på den nye rådhusplassen fredag kveld.
Og kanskje enda viktigere: Folk virket stolte.
Gjennom hele dagen hørte man folk snakke varmt om plassen. Om atmosfæren. Om mulighetene.
Om følelsen av at Jessheim faktisk har fått et sted å samles.
Et ordentlig byrom.
Ikke bare et område mellom bygninger, men en plass der minner kan oppstå.
Ikke misforstå, vi har hatt torget der Jessheimdagene har hatt gode forhold. Men dette føltes likevel annerledes.
Forskning på stedsutvikling og kultur peker på at slike møteplasser er avgjørende for å bygge attraktive og inkluderende lokalsamfunn.
Byer trenger steder der mennesker kan oppleve noe sammen.
Fredag kveld føltes det som om Jessheim tok enda et lite steg i den retningen.
Drømmen
Da Tore Kværner ble intervjuet av kultursjef Jon Henrik Solhei på scenen fredag kveld, var det to tydelig engasjerte identitetsbyggere vi så.
Kværner ønsket seg Rolling Stones, Springsteen eller Waterboys til Jessheim.
Kanskje høres det voldsomt ut.
Men egentlig handler det ikke først og fremst om hvem som kommer. Det handler om signalet byen sender til seg selv:
Vi har fått en festplass.
Vi har fått et sentrum som tør å tenke stort.
Og slike tanker betyr noe for en by i vekst.
Store ting starter ofte som litt hårete idéer uttalt fra en scene en fredagskveld.
Første stein
Lørdag kommer Hellbillies.
Det får bli den første virkelig store grunnsteinen på den nye plassen.
Men fredagen viste kanskje noe enda viktigere:
At identitet fortsatt bygges stein for stein her i byen.
Gjennom små øyeblikk.
Gjennom folk som møter opp.
Gjennom ungdommer foran scenen.
Gjennom voksne som stopper opp og smiler litt overrasket over hvor fint dette faktisk ble.
Det er bare å brette opp ermene og møte opp neste gang også.
For slik blir en by til.
Gratulerer med dagen og helgen, Jessheim.
Og takk for fin stund til alle som bidro fredag ettermiddag og kveld.
God helg.
Og putt en «J» opp i lufta og skrik… (video av sangen under):
