Byer rundt oss spør – gjør vi?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Jessheim vokser raskt. Spørsmålet er om byen samtidig blir mer seg selv – eller bare mer av alt.

Det er noe gjenkjennelig i en arkitekturdebatt som pågår i Malmö akkurat nå.

I en kronikk i Sydsvenskan denne uken skriver arkitekturkritiker Julia Svensson om hvordan byen forsøker å utvikle en mer stedegen arkitektur, med større vekt på mennesker, miljø og det som allerede finnes.

Spørsmålet hun reiser er enkelt, men treffer bredt:

Hvordan bygger vi en by som faktisk blir mer seg selv?

Ikke bare større og tettere, men mer ekte, mer gjenkjennelig og mer i takt med dem som bor der.

Det er en påminnelse som også treffer Jessheim midt i vår egen utvikling.

Les hele kronikken: TRYKK HER

God start

For det er verdt å minne om hvor vi står.

Jessheim har fått til mye de siste årene, og det er lett å glemme når debatten først går.

Vi har et kulturhus som samler folk, en jernbanestasjon som gir byen puls gjennom hele døgnet, festivaler som fyller sentrum med liv, og et sentrum som faktisk brukes av folk i hverdagen.

Romsaasparken har blitt et grønt pusterom, og rådhusplassen er i ferd med å utvikle seg til noe mer enn bare en passasje gjennom byen.

Dette er ikke en by som famler.

Dette er en by som vil framover.

Og nettopp derfor er det viktig å stille noen grunnleggende spørsmål mens vi fortsatt har muligheten til å påvirke retningen.

Ikke kopi

I Malmö er de tydelige på én ting:

De ønsker ikke å kopiere fortiden eller bygge seg tilbake til et idealisert bilde av hvordan byer en gang så ut.

De vil heller forstå stedet de bygger på.

Hva finnes her fra før?

Hvem bor her?

Og hva trenger folk akkurat her – ikke i en generell modell, men i virkeligheten?

Det er en tankegang Jessheim også har begynt å nærme seg, blant annet gjennom formingsveilederen og arbeidet med ny byplan.

Men spørsmålet er hvor konsekvente vi er når disse prinsippene møter konkrete prosjekter.

Når det gjelder

For det er ikke i strategidokumenter det avgjøres.

Det er i enkeltsakene.

Når høyder skal fastsettes, når hensyn skal veies, og når formuleringer som «i hovedsak i tråd med» dukker opp.

Det er da vi ser om byplanen faktisk styrer – eller bare peker.

Spor igjen

Jessheim er ikke en historisk by i klassisk forstand.

Men vi har spor.

Laachebyen og Sundbytunet forteller hvor vi kommer fra, og gir en dybde som nye kvartaler ikke får av seg selv.

De trenger ikke være perfekte.

De må bare tas på alvor.

For en by uten spor bakover, mister fort retning framover.

Riktig vekst

Det bygges mye i Ullensaker.

Det vil det fortsette å gjøre.

Vekst er en styrke, men det er ikke et kvalitetsstempel i seg selv.

Det er retningen som avgjør.

Når politikere nå diskuterer sammenhengen mellom boligbygging, levekår, økonomi og kapasitet, så er det egentlig det samme spørsmålet som stilles i Malmö:

Hva slags by er det vi bygger?

Og hvem bygger vi den for?

Nødvendig dragkamp

I Malmö beskrives en dragkamp mellom marked og fellesskap, mellom tempo og kvalitet.

Den finnes også på Jessheim.

Og den må finnes.

Uten den risikerer vi at byen formes av det som er enklest å bygge, ikke det som er best å leve i.

Veien videre

Jessheim var finalist til Norges mest attraktive sted i 2014.

Den gang ble det pekt på vilje, vekst og potensial.

Det gjelder fortsatt.

Men potensial er ferskvare.

Når nye prosjekter nå kommer på rekke og rad, bør vi stille et enkelt spørsmål:

Blir dette et sted folk faktisk vil være – eller bare et sted de bor?

Hvis svaret ikke er åpenbart, bør tegningene tåle en ny runde.

For Jessheim har ikke råd til å bli ferdigbygd før vi har blitt ferdigtenkt.