Helgepuls
Da framtida lå på Døli i 1976
HELGEPULS/KOMMENTAR
Denne uka begynte ungene på skolen igjen. For noen av oss kom skolestarten samtidig med en lettere sjokkerende oppdagelse: Det er 50 år siden.
Jeg har regnet på det mer enn én gang.
1976 pluss 50 blir 2026 uansett hvordan jeg forsøker å angripe regnestykket. Det er vel bare å konstatere at matematikken jeg lærte på Døli skole fortsatt fungerer.
For det var der det begynte.
Høsten 1976 sto en gjeng sjuåringer klare for første skoledag på Døli. Der ventet Berit Strand Nyjordet på oss.
Hun tok oss imot, og hun kusket oss trygt gjennom flotte år på barneskolen. Det siste året hadde vi Gerd Nordseth Larsen, mens Berit var i mammapermisjon.
50 år senere er det merkelig hva som fortsatt sitter.
Og hva som er fullstendig borte.
Det jeg husker
Jeg husker morgensangen.
Jeg husker at vi tegnet. Mye. Veldig mye, slik jeg husker det, i kristendomsboka.
Jeg husker sløyd og forming, 60-meteren, slåball og fotballkamper i friminuttene. Og jeg husker det åpne landskapet på skolen.
Jeg husker rektor Hjelle og senere rektor Haakon Nilsen.
Jeg husker også vaktmesteren. Ikke navnet, dessverre, men frakken og de svarte skoene som knirket når han gikk.
Merkelig hvordan hukommelsen virker.
OPPSTANDELSEN: Et par gamle kristendomsbøker er bevis på at vi tegnet mye i timene, både i 1. klasse og i årene senere. Julekvelden må ha vært varm i Betlehem, skal vi tro denne versjonen av stallen. Jesus sto tilsynelatende på fra fødselen av.
Store deler av undervisningen er forsvunnet inn i tåka, men lyden av et par vaktmestersko kan fortsatt høres et sted inne i hodet.
Og så var det blokkfløytene.
At ikke en hel generasjon norske lærere utviklet alvorlige nervøse lidelser av blokkfløyteundervisningen, må nesten regnes som et medisinsk mysterium.
Ingolf Nafstad møtte ulastelig antrukket i dress og slips. Foran ham satt vi og blåste i hvert vårt plastrør med en musikalsk presisjon som neppe ville gitt oss jobb i Oslo-Filharmonien.
Han holdt ut.
Det gjorde vi også.
IKKE PENSUM: Karikaturen av Gunnar Nytrøen er ikke spesielt lik. Men den hang med på bakerste perm. Og bokbindet var med cowboyer og indianere.
Livets skole
Men det var ikke bare lærerne som sto for undervisningen.
Noe lærte vi på den harde måten.
Som at en matpakke ikke bør bli liggende i ranselen særlig lenge etter at den har sluttet å være dagens matpakke.
Det kunne gå noen dager før man oppdaget den.
Da hadde den gjerne begynt på et lite naturfaglig prosjekt helt på egen hånd.
Det samme gjaldt gymtøyet.
Jeg forsto i hvert fall ikke med én gang at brukt gymtøy hadde en naturlig vandring fra ranselen og videre til vaskemaskinen. Hos meg kunne det bli liggende i det ytterste rommet på sekken.
IDRETT: Jeg husker idrett som en stor del av barneskolen. Dette bildet er fra håndballskolen til Nina Dønnum, også det må nærme seg 50 år siden.
Der utviklet det etter hvert en lukt som gjorde videre pedagogisk forklaring overflødig.
Man lærte.
Og gymtimene hadde sin helt egen lyd.
Gymsokkene.
Den smellende lyden når en hel gjeng unger løp over gulvet i gymsalen, glemmer jeg aldri.
Dempingen i sålene var heller ikke egnet til å skape arbeid for noen større forskningsavdeling hos Nike. Vi hadde gymsokker på beina, et hardt gulv under oss – og omtrent ingenting imellom.
Likevel løp vi.
Mye.
Moderne skole
Det pussige er at skolen vi i dag lett kan plassere i kategorien «gamle dager», slett ikke var gammeldags.
Døli skole var bare fem år gammel da vi begynte. Ullensaker kommunes skolebruksplan oppgir 1971 som byggeår.
Og det åpne skolelandskapet jeg husker, passet inn i en større idé som preget norsk skolearkitektur på begynnelsen av 1970-tallet: Den åpne skolen.
Store og fleksible arealer skulle åpne for andre måter å organisere elever og undervisning på enn bare den tradisjonelle klassen bak en lukket dør.
Det var framtidstro bygget i vegger – eller kanskje snarere i fraværet av dem.
Senere ble mange slike åpne skoleløsninger bygget om eller delt opp. Støy, konsentrasjon og praktiske utfordringer ble en del av erfaringene med denne måten å bygge skole på.
Slik går pedagogikken i bølger.
Det vi i ettertid husker som 70-tallsskolen, var altså på noen områder framtidsskolen.
Det er verdt å ha med seg også når vi i dag diskuterer hvordan morgendagens skole skal se ut.
ÅPENT LANDSKAP: Her hadde hver klasse sitt stativ til å henge klærne på. Døren i bakgrunnen gikk inn til administrasjonen og gymsalen.
En annen skole
Vi begynte på skolen det året vi fylte sju.
Først med Reform 97 ble grunnskolen tiårig, og barna begynte på skolen det kalenderåret de fylte seks.
Også fagene hadde andre navn og grenser.
Vi møtte skolen under Mønsterplanen av 1974 – M74.
Når Utdanningsdirektoratet i dag beskriver denne læreplanen, finner vi igjen fag som kristendomskunnskap, norsk, matematikk, musikk, forming og kroppsøving.
Og o-fag.
Bare ordet er nok til å sende folk på min alder noen tiår bakover.
Men det er interessant å lese hva som faktisk lå bak orienteringsfaget. I M74 ble det lagt vekt på at elevene skulle bruke sansene sine – oppdage, spørre og undre seg.
Det høres ikke spesielt gammeldags ut.
Kanskje er det nettopp noe av det fascinerende når man ser tilbake på skolen: Metodene, fagene og hjelpemidlene forandrer seg. Ambisjonene er ofte mer gjenkjennelige.
Vi ville at barn skulle bli nysgjerrige mennesker da også.
TEMA USIKKERT: Man kan tidvis lure på om det var substanser som ga næring til fantasien i skolemelka på Døli. Det er uvisst hva temaet for denne tegningen er, bortsett fra ren fantasi eller hallusinasjoner. Det var tross alt 70-tallet…
Blyant og brett
Forskjellen mellom 1976 og 2026 er likevel enorm.
Mine gamle skolebøker er fysiske minner. Blyantstreker, håndskrift, tegninger, bokbind og sider som faktisk bærer preg av å ha vært gjennom en skolesekk.
Og kanskje en matpakke eller to.
Dagens førsteklassinger møter en skole hvor digitale verktøy er en del av hverdagen. Men også her er det interessant å se at utviklingen ikke bare går én vei.
Utdanningsdirektoratets tall for skoleåret 2025–26 viser at 72 prosent av førsteklassingene har tilgang til sin egen digitale enhet. Det er ni prosentpoeng færre enn skoleåret før.
Udir peker selv på økt oppmerksomhet rundt mindre skjermbruk blant de yngste som én mulig forklaring, ved siden av økonomiske innsparinger.
Kanskje har pendelen begynt å svinge litt tilbake.
Ikke til 1976.
Men kanskje mot en erkjennelse av at det nyeste verktøyet ikke nødvendigvis skal brukes hele tiden bare fordi det finnes.
Det ville egentlig vært ganske typisk skolehistorie.
Etter skoletid
En annen forskjell er hva som skjer når skoledagen er slutt.
Jeg husker at vi fikk låne gymsalen etter skoletid for å hoppe høyde.
Det var ikke noe organisert treningsopplegg med påmelding, app, foreldrebetaling og kalenderinvitasjon.
Vi hoppet høyde.
I dag er barnas dag organisert på en annen måte. Utdanningsdirektoratets tall for skoleåret 2025–26 viser at 95 prosent av førsteklassingene i Norge går i SFO.
Det betyr ikke automatisk at vår barndom var bedre eller dagens dårligere.
Den var annerledes.
Og det er kanskje den fella man lettest går i når man passerer en viss alder: Man forveksler det kjente med det gode.
1976 var ikke bedre fordi det var 1976.
Men det var vårt.
Denne sangen toppet hitlistene da mitt kull begynte på Døli skole i 1976:
Det viktigste
Når jeg forsøker å hente fram Døli-årene, er det heller ikke læreplanen jeg først husker.
Jeg husker menneskene.
Lærerne.
Klassekameratene.
Friminuttene.
Fotballen.
Slåballen.
Følelsen av å høre til i en klasse og på et trinn hvor miljøet, slik jeg husker det, var veldig godt.
Og kanskje er det der 1976 og 2026 møtes.
Vi kan diskutere lærertetthet, skjermbruk, læreplaner, skolebygg, fag, prøver og pedagogiske retninger til langt utpå kvelden. Det gjør vi også – med god grunn.
Men for sjuåringen som gikk inn døra på Døli i 1976, handlet skolen først og fremst om menneskene som var der.
Jeg mistenker at det samme gjelder seksåringen som gikk inn gjennom en skoledør i Ullensaker denne uka.
Blir jeg sett?
Har jeg noen å være sammen med?
Er det trygt her?
Er læreren min glad for at akkurat jeg kom?
Der finnes ingen reform som kan erstatte et godt svar.
Videre
Jeg husker at det var skummelt da vi etter sjette klasse skulle forlate Døli og bli de yngste på ungdomsskolen.
Men det gikk fint, det også.
Elisabeth Bakken loset oss gjennom ungdomsskolen, og verden fortsatte å åpne seg.
Slik den skal når man er barn.
Men det begynte altså på Døli.
I 1976.
På en skole som bare var fem år gammel, og som på sitt vis var bygget for framtida.
Nå har det gått 50 år.
Det føles som veldig lenge siden.
Og som i går.
Et sted finnes fortsatt de gamle skolebøkene, tegningene og bokbindene. Små fysiske bevis på at en sjuåring en gang satt med blyanten i hånda og ikke ante at han en dag skulle se tilbake på dette fra året 2026.
Det er kanskje det fineste med skolestart.
Ingen førsteklassing vet ennå hvilke øyeblikk som blir sittende.
Ikke læreren heller.
Ikke foreldrene.
Men noe blir igjen.
Og når årets førsteklassinger en dag – i 2076 – oppdager at det er 50 år siden deres første skoledag, lurer jeg på hva de vil huske.
Neppe læringsmålene.
Forhåpentligvis menneskene.
Og kanskje en lyd, en lukt eller en fullstendig uvesentlig detalj som ingen læreplan noen gang kunne ha planlagt.
Som et par svarte sko som knirket i gangen.
Eller smellet fra gymsokker mot gulvet.
God lørdag.
