De som ikke gir seg

HELGEPULS/KOMMENTAR

Noe har skjedd med demenssaken i Ullensaker siden en harmdirrende kveld i 2019. Noen av dem vi kan takke for det, nekter å gi seg.

Det finnes mennesker i ethvert lokalsamfunn som bruker fritid, kvelder og helger på noe de mener er viktig for flere enn dem selv. De stiller på møtet, sender e-posten en gang til når svaret uteblir og har en nesten naturstridig tro på at det nytter å mase på politikere, kommuneadministrasjon og næringsliv.

Vi så noe av dette engasjementet på friidrettsstadion på Jessheim fredag formiddag, personifisert gjennom Ida Kristin Nilsen, Mona Thomsen og Kjersti Madeleine Godin – som gjennomførte et løpe-stunt til inntekt for forskning på barnedemens samt fokus på demens i samfunnet.

Mona Thomsen og Kjersti Madeleine Godin i Ullensaker Demensforening har gjennom mange år jobbet utrettelig for å holde fokuset på demenssaken synlig.

De har også «bitt seg fast» i ordførerlegger som terriere og nappet i jakkeslagene til både kommuneadministrasjon og næringsliv når det har vært nødvendig.

Med sjarm og humor, skal det legges til. Men de har ikke gitt seg.

Noe våknet

Vi som var til stede under demensdebatten på Gjestad i valgkampen i mai 2019 (bildet) husker en ganske annen temperatur enn den som har preget demensaksjonen denne uka. Pårørende fortalte om fortvilelse, usikkerhet og utmattelse, mens politikere fra store deler av det politiske landskapet forsøkte å svare så godt de kunne.

Avstanden mellom salen og panelet var stor.

Jessheimpuls oppsummerte kvelden under tittelen «Harmdirrende om demens», og skrev om et tydelig sprik mellom pårørendes virkelighet og politikernes forståelse. Det manglet ikke nødvendigvis på gode intensjoner fra politisk hold, men gode intensjoner hjelper begrenset når mennesker forteller om en hverdag hvor det mest presserende spørsmålet er hvordan morgendagen skal håndteres.

Men noe positivt kom ut av kvelden. Ullensaker Demensforening kom for alvor på banen, og siden har foreningen holdt demens synlig i en kommune hvor det kontinuerlig er kamp om penger, oppmerksomhet og politiske prioriteringer.

Utholdenhet

Det krever utholdenhet. Politikere skiftes ut, budsjetter kommer og går og nye saker trenger seg foran i køen. Derfor er kanskje den viktigste egenskapen hos dem som brenner for en sak ikke at de skaper oppmerksomhet én uke i september.

Det er at de fortsatt står der når september er over.

I 2022 kom en viktig milepæl da Ullensaker kommune og Nasjonalforeningen for folkehelsen skrev under avtalen om å arbeide for et mer demensvennlig samfunn.

Mona Thomsen var fornøyd, men kommentaren hennes til Jessheimpuls var betegnende:

– Det er nå jobben med dette begynner.

Årene går

Fire år senere skal vi være forsiktige med å påstå at underskriftene har utløst noen revolusjon. Det har ikke nødvendigvis skjedd veldig mye som er synlig for oss som står utenfor demensomsorgen.

Men demens er blitt vanskeligere å overse i Ullensaker.

Denne uka ble avtalen signert på nytt, denne gangen av ordfører Ståle Lien Hansen. Thon Senter Jessheim var med, og generalsekretær Bo Gleditsch i Nasjonalforeningen bemerket at dette var første gang han hadde vært med på en resignering av en slik avtale. Han mener det forteller at Ullensaker mener alvor.

Det er lov å håpe at han har rett.

For en signatur lufter ingen på Gjestad, avlaster ingen pårørende og gjør ingen butikkansatt bedre rustet til å møte et menneske med demens. Når kommunen sier at avtalen skal bety konkret handling, så er det handlingen det blir interessant å følge.

Ordføreren er samtidig tydelig overfor Jessheimpuls på at påtrykket fra Ullensaker Demensforening bidrar til å holde demenstematikken synlig.

Det er egentlig jobben i et nøtteskall: Å holde saken varm.

Flere blir med

Denne uka har vist at saken for lengst har beveget seg utenfor møterommene. Fredag løp femteklassinger på Jessheim friidrettsstadion sammen med Ida Kristin Nilsen, som gjennom løpingen sin har samlet inn 251.000 kroner til forskning på barnedemens. To skoler stilte opp, og Romerike Sparebank kom med ytterligere 30.000 kroner.

Vi har sett det tidligere også. Da støttekonserten Heroes i 2020 valgte demens som formål, stilte musikere, teknikere og arrangører gratis opp for å skape musikkopplevelser for mennesker med demens på institusjonene i Ullensaker.

En konsert her. En avtale der. Et skoleløp, en pengegave og et kjøpesenter som blir med.

Hver for seg er det enkelthendelser. Til sammen forteller de hva som kan skje når en sak holdes levende lenge nok til at flere får øye på den og finner sin måte å bidra på.

Det er noe av det fine med et lokalsamfunn. Noen begynner. Andre blir med.

Mer enn demens

Og dette handler om mer enn demens. Ullensaker er full av mennesker som arrangerer, trener, samler inn penger, tar vare på et nærmiljø eller kjemper for en sak. Vi er avhengige av dem, selv om de fra tid til annen sikkert kan oppleves som ganske plagsomme for den som sitter på andre siden av bordet.

Det siste er ikke nødvendigvis noen svakhet.

For sju år siden satt Jessheimpuls på Gjestad og beskrev en demensdebatt som harmdirrende. Denne uka har kommunen fornyet sin forpliktelse, næringslivet er med og unger har løpt runder på Jessheim friidrettsstadion for å løfte demenssaken.

Utfordringene er ikke løst. Men saken står et annet sted enn i 2019.

Og dersom den ferske avtalen om et mer demensvennlig Ullensaker blir liggende litt for lenge i en kommunal skuff, finnes det folk som ganske sikkert kommer til å spørre hvordan det går.

For i Ullensaker Demensforening glemmer de ikke.