Et pakkhus for gods og frivillighet

JULEKALENDER #22

På denne hektiske dagen rett før jul skal folk handle inn de siste pakker. Hva er vel mer naturlig enn å svinge innom Pakkhuset rett på østsiden av jernbaneskinnen som deler sentrum?

Vår ferd til forskjellige adresser i Storgata er på sett og vis over. For det finnes ingen Storgata 22 i vår lille by. Derfor svinger vi innom noen steder med både historikk og verdi helt på tampen av kalendere. Og pakker før jul og Pakkhuset er en god kobling som noen, tør vi påstå.

For midt i Jessheim sto et bygg som bandt sammen varer, mennesker – og ungdommens eventyrlyst. Pakkhuset var mer enn logistikk. Det var en del av oppveksten.

Det røde pakkhuset tvers over Jessheim stasjon ble reist i 1908, etter brannen og den store ombyggingen av stasjonsområdet. NSB hadde flyttet det gamle pakkhuset til Dal, og behovet for et større og mer moderne bygg var tydelig. Her skulle alt godset håndteres: butikkvarer, industrigods, reisegods – og tungt militært materiell på vei til Gardermoen.

I dag er pakkhuset ett av bare to bygg som står igjen fra den gamle dampsaga og høvleriet. Det andre ligger rett borti Sagabyen. Sammen forteller de historien om et Jessheim i rivende utvikling – og om et ungdomsmiljø som fant sine egne arenaer rundt jernbanen.

Yrende liv

For hundre år siden var stasjonen selve pulsen i Jessheim. Når «Trainet» kom, kunne det være opp mot 150 hester og ekvipasjer i sving. Mellom stasjonen og poståpneriet lå den såkalte «sirkustomta», brukt til mellomlagring av både kuer og hester som skulle videre med toget.

Varene gikk ikke bare én vei. Bøndene i Ullensaker sendte melk, kjøtt og landbruksvarer til Christiania – og fikk noe tilbake. Byens utedoer måtte tømmes. Pudritten kom med toget, og ble hentet av bønder med hest og kjerre. Et miljøproblem i byen, men verdifull gjødsel på jordene.

Små skatter

For ungene var ikke pudritthaugene bare illeluktende. De var skattekister. Mange Jessheim-gutter har fortalt om timer brukt til å lete etter ting folk hadde mistet eller kastet. Forbudet mot å lete gjorde det bare mer spennende.

Og pakkhuset og skinnegangen rundt var ikke bare kulisser – de var treningsarena.

Søndag i jernbanelinja

Et kompendium om Ull/Kisa sin historie fra 1894 til 1954 gir et sjeldent innblikk i ungdomslivet rundt stasjonen. Søndag morgen møttes ungdom i jernbanelinja. Der ble krefter målt.

Å løfte en jernbaneskinne ga høy status. Små skinnestubber på strak arm likeså. Klarte du det, var du «ansett».

Ellers gikk det i ryggtak, revkrok og krok. Én gren måtte du beherske.

Klamping og kort

Senere kom klampingen – først med knapper, så med 1-, 2- og 5-øringer. Alt etter økonomi og ferdigheter.

Om sommeren sto småguttene klare på stasjonen når 11-toget kom, særlig hvis det var et fotballag fra Christiania om bord. Å få bære ballen til Holmsletta var stor stas.

Kortspill på høvleritomta – dagens Sagabyen – ble sett på som simpelt. Likevel holdt de større gutta på, helt til stasjonsmester Sørensen slo til med rassia. Da ble det slutt. Det sto respekt av Sørensen.¨

– Min generasjon var litt for ung til å holde på med disse syslene på den siden av jernbanen. Det var Storgata som var lekegrinda vår, sier Tore Kværner, som har vært en slags guide gjennom julekalenderen av året.

Mer enn et bygg

Pakkhuset var aldri bare et lager. Det var et knutepunkt. For varer, for arbeid – og for ungdommens styrkeprøver, leker og små opprør.

Når vi i dag går forbi det røde bygget, er det lett å se mur og treverk. Litt vanskeligere å se alt livet som har vært der. Men det sitter i veggene.

Og kanskje i skinnene.

I dag er det som kjent Frivilligsentralen som holder hus i Pakkhuset, og Rita Fjeld Hovden og kompani har pakket kalender gjennom hele året som folk i byen kan nyte godt av.

Et slags pakkhus fortsatt, med andre ord.