Helgepuls
Etter at hastverk var lastverk
HELGEPULS/KOMMENTAR
Et gammelt fotografi av storebroren min og et ekorn fikk meg til å tenke på noe vi kanskje er i ferd med å miste: evnen til å betrakte.
Jeg har sett på et gammelt fotografi denne uka. Vi har brukt det i Jessheimpuls tidligere, men denne gangen traff det på en annen måte.
Jeg har sett på et gammelt fotografi denne uka.
Bildet er ikke spesielt skarpt. Fargene har falmet litt, slik gamle bilder gjerne gjør. Men motivet er enkelt og fint.
Storebroren min sitter på huk i gresset med en brødskalk i hånda. Noen meter foran ham står et ekorn.
Det er ingen dramatikk i bildet. Ingen stor hendelse. Ingen prestasjon.
Likevel er det noe ved det som gjør at jeg blir sittende og se.
Kanskje fordi jeg skjønner at dette ikke er et øyeblikk som oppsto av seg selv.
Gutten måtte sitte stille.
Lenge nok til at ekornet våget seg fram.
Lenge nok til at noe kunne skje.
Det er kanskje nettopp den delen som fascinerer meg mest.
Ikke ekornet.
Men tiden.
Guts
En kompis sa til meg for over 30 år siden at «det krever guts å slappe av».
Jeg tror han får mer rett for hvert år som går.
For det er ikke mye rundt oss som oppfordrer til ro lenger.
Tvert imot.
Vi lever i en tid der fart nærmest har blitt en egen verdi.
Vi skal svare raskt, levere raskt, lære raskt og omstille oss raskt. Teknologien utvikler seg i et tempo som gjør at det som var nytt i går, kan føles gammelt i morgen.
Kunstig intelligens skriver taler, oppsummerer rapporter og lager sangtekster på sekunder. Det er imponerende. Samtidig kan man av og til få følelsen av at selve prosessen er blitt et problem. At tiden vi bruker på å lære, tenke, prøve og feile, har fått lavere status enn resultatet.
Jeg merker det også i min egen bransje.
Nyheten skal helst ut først. Reaksjonene kommer umiddelbart. Det forventes at man har en mening om noe nesten før man har rukket å tenke ferdig tanken.
Og det er ikke bare mediene som fungerer slik.
Det virker som om hele samfunnet har skrudd opp tempoet noen hakk.
Raskest best
Det er egentlig ganske interessant når man tenker på hvilke ord vi vokste opp med.
«Hastverk er lastverk.»
Det var ikke bare et ordtak. Det var en advarsel.
I dag høres det nesten gammeldags ut.
På et tidspunkt skjedde det et skifte. Raskest ble best. Effektivitet ble et ideal. Å bruke god tid måtte plutselig forsvares.
Historikere peker gjerne på industrialiseringen som starten på denne utviklingen. Fabrikkene krevde at tiden kunne måles og organiseres. Klokka fikk en helt annen betydning enn tidligere. Senere kom ideene om effektivisering av arbeid, der stadig flere oppgaver kunne deles opp, måles og forbedres.
Mye godt kom ut av det.
Vi lever lengre. Vi produserer mer. Vi har tilgang til kunnskap og tjenester som tidligere generasjoner ikke kunne drømme om.
Noe tapt
Dette er ikke en tekst om at alt var bedre før.
Det var det ikke.
Men kanskje er det lov å spørre om noe gikk tapt underveis.
Den tyske sosiologen Hartmut Rosa har brukt store deler av sitt arbeid på å beskrive det han kaller sosial akselerasjon. Teknologien går raskere, samfunnet forandrer seg raskere og livstempoet øker. Likevel opplever mange at de får mindre tid, ikke mer.
Det er et paradoks som de fleste av oss kjenner igjen.
Vi har flere hjelpemidler enn noen gang. Likevel haster vi.
Vi har flere muligheter enn noen gang. Likevel føler mange at de ikke strekker til.
Et møte
Rosa er også kjent for et begrep han kaller resonans. Det handler om de øyeblikkene der vi virkelig møter verden rundt oss. Gjennom natur, kunst, musikk eller andre mennesker.
Det slo meg da jeg så på fotografiet.
Kanskje er det nettopp et slikt øyeblikk bildet viser.
Ikke noe spektakulært.
Bare et møte.
Et barn som sitter stille lenge nok til at verden kommer litt nærmere.
Det er kanskje derfor jeg tenker at denne teksten egentlig ikke handler om tempo.
Den handler om betraktning.
Om forskjellen mellom å se og å virkelig se.
Jeg er ikke sikker på at vi er like gode til det som før.
Når ventet vi sist uten å fylle ventetiden med noe?
Når satt vi sist på en benk uten å ta opp telefonen?
Når lot vi sist tankene vandre uten å gi dem en oppgave?
Benken
Forresten: Ullensaker kommune satte i fjor ut flere benker rundt omkring i nærmiljøene våre. Langs veier, turstier og møteplasser. Jeg husker at jeg tenkte det var et fint tiltak.
Ikke fordi benker i seg selv forandrer verden.
Men fordi de sender et lite signal om at det fortsatt er lov å sette seg ned.
Lov å ta en pust i bakken.
Lov å se seg omkring.
Kanskje høres det trivielt ut.
Men mye av det viktigste i livet oppstår nettopp der.
I det som ikke er planlagt.
I samtalen som trekker ut.
I turen som blir lengre enn tenkt.
I boka som får lov til å bli liggende åpen.
I menneskene vi bruker tid på.
Trana
Jeg tenker også av og til på sløydtimene på Døli skole.
På trana som skulle sages, formes og pusses.
Og pusses litt til.
Den gangen var det ikke alltid lett å forstå poenget. Vi ville jo bli ferdige.
Men treverket lot seg ikke stresse.
Skulle resultatet bli bra, måtte arbeidet få ta den tiden det tok.
Kanskje lærte vi noe mer enn bare å lage en trane.
Kanskje lærte vi litt om tålmodighet også.
Modning
En gammel kollega sa en gang at det tar 40 år og 40 minutter å skrive en god lørdagskommentar.
De 40 minuttene er selve skrivingen.
De 40 årene er erfaringene som ligger bak.
Jeg har alltid likt den tanken.
Fordi den minner oss om at noe faktisk må få tid til å modnes.
Forståelse gjør det.
Vennskap gjør det.
Kjærlighet gjør det.
Sorg gjør det.
Kanskje gjelder det også for et samfunn.
Pendelen
Det finnes tegn på at pendelen er i ferd med å svinge litt tilbake. «Slow living» har blitt et begrep. Folk legger bort telefonen med vilje. Andre søker seg ut i naturen eller prøver å finne lommer av stillhet i en ellers travel hverdag.
Om det er starten på noe større, vet jeg ikke.
Bildet
Men jeg vet at et fotografi som er flere tiår gammelt har fått meg til å stoppe opp denne uka.
Storebroren min sitter fortsatt på huk i det tørre gresset. Ekornet står fortsatt foran ham.
Bildet forteller ingen stor historie.
Likevel vender jeg stadig tilbake til det.
Kanskje fordi det minner meg om at noen av de fineste øyeblikkene i livet ikke oppstår når vi skynder oss videre.
De oppstår når vi blir værende litt lenger enn nødvendig.
God helg.
Kilder og videre lesning:
- Hartmut Rosa: Social Acceleration: A New Theory of Modernity (2013).
- Hartmut Rosa: Resonance: A Sociology of Our Relationship to the World (2019).
- Byung-Chul Han: The Burnout Society (engelsk utgave, 2015).
- Frederick Winslow Taylor: The Principles of Scientific Management (1911).
