Fem år med «signalfeil»

HELGEPULS/KOMMENTAR

Byportene til Jessheim finnes både i gamle tanker og den nye byplanen. Men ute i terrenget er det fortsatt vanskelig å se hvor byen begynner.

Det var en tid da vi visste ganske nøyaktig når vi hadde kommet hjem til Jessheim. Det kunne være tidlig en søndag morgen etter fest på Kløfta, siste tog hadde gått for lenge siden og ingen i vennegjengen hadde hatt åndsnærværelse nok til å avtale skyss hjem. Løsningen ble derfor å ta beina fatt. På jernbaneskinnene.

Det var ikke spesielt smart den gangen, og det har ikke blitt klokere med årene. Men et sted der framme kom belønningen for den mildt sagt tvilsomme transportløsningen. Jessheim-skiltet lyste mot oss i svart og hvitt.

Vi var hjemme.

Grensa til Jessheim var nådd, flaksen var brukt opp og det kom ikke noe godstog denne gangen heller.

Det finnes selvsagt grenser i dag også. De er tegnet inn på kart og i planer, og det finnes folk med betydelig mer utdanning enn oss som kan forklare forskjellen mellom tettstedsgrense, planavgrensning, grønn grense og andre streker som forteller hvor noe begynner og slutter.

Men for å låne den norske ubåtkapteinen til Harald Heide-Steen jr.: Du ser ikke den grense under vann.

Det er litt av problemet når vi kommer kjørende inn til Jessheim også.

PS! Hovedbildet til denne teksten er fotomontasje, manuelt laget av oss i Jessheimpuls. 

Hvor begynner byen?

Hvor stopper egentlig Romeriks-prærien og hvor begynner byen vår?

Det er et spørsmål Jessheimpuls har stilt i forskjellige varianter gjennom mange år. Vi har etterlyst en byport, en inngangsport, kunst, utsmykning, lys eller et annet signal som forteller den som kommer sørfra, nordfra, østfra eller vestfra at nå skjer det noe. Nå forlater du landskapet rundt oss og kommer inn i byen.

Vi trenger ingen triumfbue over Trondheimsvegen, og det er antakelig en fordel om trafikantene fortsatt ser veien. Men noe som ønsker velkommen, sier litt om stedet vi har kommet til og som kan bli et gjenkjennelig landemerke for både oss som bor her og dem som kommer på besøk.

Vi maser ikke

Dette er heller ingen idé Jessheimpuls har funnet på fordi vi trenger noe å mase om i helgene. Portalene har levd i kommunens egne planer i mange år, og de lever fortsatt.

Byplan Jessheim 2050 ble endelig vedtatt av kommunestyret 24. mars i år. Der beskrives portaler som bygg eller områder som fungerer som landemerker eller identitetsmarkører i bybildet, og som ønsker velkommen til byen eller området. Kommunen konstaterer samtidig at Jessheim har få historiske identitetsmarkører. Portalene er også tegnet inn i et eget temakart.

Ideen lever med andre ord.

Det er verre med gjennomføringen.

Fem år

Det er fem år siden Jessheimpuls i april 2021 igjen tok opp spørsmålet om inngangsporter til Jessheim med lokalpolitikken. Arbeidet med ny byplan sto for døren, og vi spurte om dette kanskje var anledningen til å gå fra fine ord til noe mer håndfast.

Året før hadde daværende hovedutvalgsleder Eirik Ballestad vært svært positiv da vi tok opp saken. Han snakket om en «spektakulær» øyefanger ved portene sør og nord, noe som kunne pirre nysgjerrigheten til dem som passerte og kanskje til og med få fram et smil.

I 2021 var tonen blitt mer jordnær. Det var strenge regler rundt skilting på offentlig vei, fikk vi vite. Kommunen måtte undersøke hva som kunne tillates før man satte i gang en prosess rundt skilting og profilering.

Det er helt rimelig. Det begynner bare å bli en stund siden.

I mellomtiden har Jessheim fortsatt å vokse. I 2025 var Jessheim det raskest voksende tettstedet i Norge blant tettsteder med mer enn 20.000 innbyggere. Byen brer om seg, grensene flytter på seg og Romeriks-prærien må stadig avgi noen meter.

Det er med andre ord ikke byen som har stått stille.

10 år

I 2022 hadde vi til og med en anledning som nærmest ba om at vi skulle gjøre noe med dette. Jessheim fylte 10 år som by.

Jubileumsåret ble blant annet brukt til å snakke om hvordan Jessheim skulle utvikles videre. Kommunen arrangerte ByLAB, og det ble diskutert byutvikling, identitet og hvordan byen skulle være et godt sted å bo.

Men noen byport ble ikke jubileumsgaven vi ga oss selv.

Det kunne den kanskje ha vært. Det hadde vært noe fint over at en ti år gammel by markerte jubileet ved å fortelle omverdenen hvor den faktisk begynner.

I stedet passerte jubileet mens inngangsportene fortsatte livet i planer, diskusjoner og gamle artikler hos Jessheimpuls.

Tilbudet kom

Det har heller ikke nødvendigvis manglet muligheter for samarbeid.

På Jessheim sør har utbyggerne selv brukt ordet «Byporten» om prosjektet sitt. Da Jessheimpuls i 2021 spurte Stig Ø. Kvarsnes om de kunne tenke seg å bidra økonomisk til et velkomstskilt i området, var svaret positivt. De var åpne både for økonomisk bidrag og for å stille plass til rådighet. Kunstnerisk utsmykning var også noe de ville ta med seg videre i dialogen med kommunen.

Siden den gang har Jessheim sør blitt langt mer synlig i landskapet. Utbyggerne har også brukt store ord om det de bygger der ute. «Ikonisk landemerke» har vært blant dem, mens politikere og kommuneadministrasjon på sin side har brukt betydelig energi på å diskutere høyder, fasader, estetikk og kvalitet.

Det er bra at vi diskuterer hva slags landemerker vi bygger.

Den faktiske velkomsten til Jessheim leter vi fortsatt etter.

Hvem eier?

Og kanskje er det akkurat her signalfeilen ligger.

For dette kan være et klassisk eksempel på en sak mange synes er en god idé, men som ingen egentlig eier. Det har vært forskjellige politiske flertall i Ullensaker gjennom årene Jessheimpuls har skrevet om inngangsportene, og derfor er dette vanskelig å henge på ett parti eller én politisk konstellasjon.

Det har heller ikke manglet på gode ord om stedsidentitet, arkitektur, byrom, kunst, attraktivitet, tilhørighet, landemerker og identitetsmarkører. Nå har vi også fått en ny byplan hvor portalene fortsatt er med.

Det er derfor vanskelig å hevde at ingen har tenkt tanken. Spørsmålet er snarere hvem som en dag tar tanken under armen, går ut døra og bestemmer seg for å gjøre noe med den.

For på et tidspunkt må noen eie saken dersom den skal bli noe mer enn en strek på et kart.

Vi hadde en

Gangbrua på Jessheim

Det pussige er at vi en gang hadde noe som fungerte som en byport uten at vi nødvendigvis tenkte over det.

Den gamle gangbrua over Trondheimsvegen ble reist i 1972 og sto der til 2005. Vi skal være forsiktige med å forskjønne fortiden mer enn nødvendig. Det var et ganske rufsete byggverk, og neppe noe arkitektene ville reist seg og applaudert for.

Men den hadde identitet.

Vi visste hvor gangbrua var. Vi brukte den, snakket om den og navigerte etter den. Kom du kjørende under den, var du kommet til Jessheim.

Først etter at den forsvant begynte i hvert fall vi å forstå at den hadde hatt en funksjon utover å frakte skoleunger trygt over veien – og gi enkelte av oss en forhøyet posisjon å spytte etter passerende biler fra.

Vi beklager på vegne av vår generasjon.

Sheriffstjerna

Neste år er det kommunevalg. Vi har liten grunn til å tro at inngangsporter til Jessheim kommer til å stå øverst i partiprogrammene når løftene skal formuleres og valgkampmaskinene fyres opp.

Men det er lov å håpe at noen tar eierskap.

For dette handler ikke om det største eller dyreste prosjektet kommunen noen gang skal gjennomføre. Og det handler selvsagt ikke om utsmykning i stedet for skole, eldreomsorg eller andre kommunale oppgaver. En by må kunne holde flere tanker i hodet samtidig.

Det handler om hvordan byen møter oss.

Jessheim har vært by siden 2012. Vi er regionsenteret på Øvre Romerike, og vi vokser fortsatt så det knaker rundt oss. Da burde hovedstaden her oppe på Romeriks-prærien kunne koste på seg en aldri så liten sheriffstjerne ved inngangene.

Ikke bokstavelig, nødvendigvis. Vi skal tross alt leve med den etterpå.

Men kunst, lys, arkitektur, beplantning eller andre uttrykk som er våre. Gjerne forskjellige uttrykk fra forskjellige himmelretninger. Noe som gjør at både ungen i baksetet, den tilreisende og vi som har bodd her hele livet kjenner overgangen mellom prærien og byen.

Nok, nå?

Det svart-hvite skiltet langs jernbanen gjorde jobben for oss på vei hjem fra Kløfta en gang i tiden. I dag har vi både større ambisjoner og forhåpentligvis bedre transportvaner.

Byportene finnes i den nye byplanen. De finnes på kartet. De har vært diskutert av politikere, og private aktører har sågar sagt seg villige til å bidra.

Det eneste som synes å mangle, er noen som tar eierskap.

2026 markerer fem år siden vi sist hadde den konkrete praten med lokalpolitikken om inngangsportene til Jessheim. Neste år er det kommunevalg.

Taushet er gull, sies det.

Men fem år får holde.

Eller?