Helgepuls
Følelsen før kampen
HELGEPULS/KOMMENTAR
En gang lå vi på et hyttetak i skogen for å se VM-finale. Nå nærmer et nytt mesterskap seg uten at hjertet slår nevneverdig fortere.
For noen dager siden satt jeg og så på noen gamle bilder.
De er tatt på Jessheim stadion en gang på 70-tallet. Vi skulle spille det som trolig var den aller første fotballkampen i livet vårt. Motstanderen var Sand.
Bildene viser egentlig ikke så mye fotball.
De viser unger som sitter på en benk og venter. De viser fotballsko som er litt for store, strømper som sklir ned og ansikter som veksler mellom forventning og usikkerhet.
Men når jeg ser på dem, kjenner jeg igjen følelsen.
Den samme følelsen som fikk oss til å ligge på taket av ei hytte langt inne i skogen for å se en VM-finale på en liten reise-TV.
TV-signalet var så dårlig at det faktisk framsto som en fornuftig løsning.
I dag nærmer et nytt VM seg, og jeg er ikke sikker på om jeg engang hadde gått inn i stua for å få med meg finalen.
Det er kanskje litt satt på spissen, men ikke veldig.
For det er noe merkelig med fotball-VM.
Hver gang et nytt mesterskap nærmer seg, tar jeg meg i å tenke at nå kommer den sikkert tilbake.
Den følelsen som en gang gjorde at VM var noe av det største som fantes.
Så skjer det ikke.
Jeg registrerer at mesterskapet nærmer seg. Jeg registrerer favoritter, laguttak og ekspertenes vurderinger. Men den barnlige forventningen er vanskelig å få øye på.
Og jeg vet at jeg ikke er alene.
Før kampen
Det som slår meg når jeg ser på de gamle bildene, er at de egentlig handler om noe annet enn fotball.
For kampen begynte lenge før dommeren blåste.
Den begynte hjemme ved frokostbordet. Den fortsatte på vei til stadion. Og den var til stede mens vi ventet på at det skulle bli vår tur.
Vi følte oss som en del av noe.
Det samme gjaldt VM-finalen på hyttetaket.
Kampen var selvfølgelig viktig. Men det var også alt rundt. Forventningen. Fellesskapet. Følelsen av at dette betydde noe.
Mye har endret seg
I dag er det mer fotball enn noen gang.
Champions League på tirsdag. Europa League på torsdag. Premier League hele helga. Overgangsrykter, podkaster og ekspertpaneler året rundt.
Det er mulig fotballen har blitt offer for sin egen suksess.
Da jeg var guttunge måtte vi vente på høydepunktene. Nå er høydepunktene tilgjengelige hele tiden.
Det er vanskelig å lengte etter noe som aldri blir borte.
Men jeg tror ikke det forklarer alt.
For jeg kjenner fortsatt på idrettsglede.
Jeg satt ytterst på sofaen under ishockey-VM tidligere i år da Norge nærmet seg noe ingen trodde var mulig.
Jeg kjente nervene. Jeg kjente håpet. Jeg kjente den gamle følelsen av at dette faktisk betydde noe.
Så problemet er neppe at jeg har sluttet å bry meg om idrett.
Vår fotball
Det er lett å skylde på alderen.
Og alder spiller sikkert en rolle.
Men jeg tror det er for enkelt å stoppe der.
For moderne toppfotball har også forandret seg.
Ikke nødvendigvis til det verre på alle områder. Spillerne er bedre trent enn noen gang. Kampene vises over hele verden. Nivået er skyhøyt.
Likevel har avstanden mellom publikum og sporten blitt større.
Mange av spillerne lever liv som er så fjerne fra vanlige folks hverdag at det er vanskelig å kjenne den samme nærheten som før.
Klubber er blitt globale merkevarer.
Turneringer er blitt produkter.
Supportere er blitt kunder.
Jeg setter det litt på spissen, men bare litt.
For noe av det mange av oss forelsket oss i, handlet nettopp om følelsen av at dette var vår fotball.
At vi hadde en plass i historien.
At vi hørte til.
Den følelsen er ikke like enkel å få øye på lenger.
Svaret?
Denne uka skrev vi om J16-laget til Ull/Kisa Håndball.
En gruppe jenter som for 10 år siden satte seg noen mål for framtiden. De skulle utvikle spillere, bygge lag og holde gruppa samlet så lenge som mulig.
Denne uka møttes de for å se tilbake på reisen.
Noen har blitt landslagsspillere.
Andre har fått andre roller.
Men fellesskapet består.
Da jeg satt og hørte historiene deres, slo det meg at det kanskje ikke er fotballen jeg savner.
Kanskje er det fellesskapet.
Kanskje er det følelsen av å høre til i en historie som utvikler seg over tid.
For det var akkurat det vi opplevde som unger.
På Jessheim stadion. På løkka.
På hyttetaket med den vesle reise-TV-en.
Ikke stjernene.
Ikke pokalene.
Ikke TV-sendingene.
Men følelsen av å være en del av noe som er større enn deg selv.
Det er fortsatt mulig å finne slike historier i idretten.
De er bare ikke nødvendigvis å finne i de største turneringene.
Til slutt
Jeg kommer sikkert til å se litt av VM når det starter.
Gammel vane er vanskelig å bli kvitt.
Kanskje blir jeg til og med revet med. Det håper jeg.
Men jeg kommer neppe til å klatre opp på et hyttetak for å få med meg finalen.
Ikke fordi idrett betyr mindre enn før.
Og ikke bare fordi jeg har blitt eldre.
Jeg tror heller ikke det handler om at fotballen er blitt dårligere.
Men jeg tror noe av det som en gang gjorde sporten så viktig, har blitt vanskeligere å få øye på.
Når jeg ser på de gamle bildene fra Jessheim stadion, ser jeg ikke framtidige eliteseriespillere.
Jeg ser en gjeng unger som gleder seg til noe.
Det gjorde vi på hyttetaket også.
Kanskje er det den følelsen som er vanskeligst å gjenskape.
God helg.
Og godt VM.
