Glimt av noe i oss alle?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Hva har en arvet skinnjakke på Jessheim med Bodø/Glimt i Europa å gjøre? Muligens ingenting, men kanskje mer enn vi tror.

Den henger på kontoret og venter på våren. En svart skinnjakke. Ikke retro. Ikke ironisk. Bare brukt – og fortsatt i form.

En kompis ga den videre fordi den hadde flere år i seg, men den var med årene blitt litt snau for ham…

– Den må brukes, var beskjeden fra giveren.

Det er noe i den setningen.

Ikke bytt ut det som holder. Ikke kast det som har stått i vær og vind. Bruk det. Bær det videre.

Galakser imellom

Samtidig gjør Bodø/Glimt det så bra i Europa at vi nesten må trekke pusten en ekstra gang.

I går – fredag – trakk de Sporting Lisboa hjemme på Aspmyra i Bodø by.

Det kan bety ett kapittel til. Kanskje to.

Nå står ikke verden til påske, heter det.

Men den gjør jo det der oppe i det gule nord.

For under 10 år siden møtte Bodø/Glimt og Ull/Kisa hverandre i OBOS-ligaen. Det er ikke lenge siden.

I dag er det galakser mellom hverdagen i de to klubbene.

Denne teksten handler ikke om hvorfor.

Den handler om at noe har festet seg.

DEN GANG: Eirik Soltvedt og Ull/Kisa mot Bodø/Glimt på Jessheim stadion tilbake i 2012. Foto: Bjørn Hytjanstorp

Indre feste

For det er vanskelig å ikke merke det Glimt har skapt. Ikke bare resultater, men en kollektiv glede. En nasjonal heiagjeng som ikke ble invitert – den oppsto.

De spiller med en dedikasjon som ikke kan kjøpes. De løper som om planen betyr noe. Som om det finnes en idé bak bevegelsene.

Innsats. Hjerte. Mot.

Det er mulig å se når et lag har funnet et indre feste.

Det smitter.

Jeg kjente på en glede over at jeg fortsatt hadde det i meg – å sitte ytterst på stolen og rope og hoie da vi så Inter mot Glimt på pub tirsdag kveld denne uka, og onsdag kveld uka før.

 Sammen med likesinnede som delte et øyeblikk der og da.

Det var ikke planlagt. Ikke kalkulert. Bare ekte.

Det som holder

Vi lever i en tid der nesten alt skal fornyes før det er brukt opp. Jobber, konsepter, identiteter.

Det er lett å bli rastløs. Lett å tro at det neste alltid er løsningen.

Bob Dylan sa en gang at han traff tidsånden hvert tiende år, fordi trender går i sirkler.

Det som holder, kommer tilbake. Ikke fordi det jager tiden, men fordi det står i noe.

Kanskje er det det vi kjenner nå. Ikke et eventyr. Ikke et mirakel. Men en påminnelse om at det går an å holde kursen.

Å gjøre jobben og stå last og brast med planen når det blåser.

Kisa står i startgropen av sitt neste kapittel. Ikke spektakulært. Bare arbeid. Slik de fleste ting som varer, begynner.

Den svarte jakka

Og her på Jessheim lever vi også liv som ikke får Champions League-hymne. Vi bygger sakte. Betaler ned. Møter opp.

Vi forsøker å holde oss til noe – eller forsøker å finne det. En plan som funker for byen og oss sjøl.

Det finnes glimt i oss alle.

Øyeblikk der vi velger retning fremfor volum. Der vi holder fast i det som faktisk fungerer, selv om det ikke er nytt.

Den svarte jakka henger der fortsatt.

Den prøver ikke å være i tiden.

Den bare er.

Og kanskje er det nettopp det som aldri går av moten.

God helg.