Hei – eller bare forbi?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Sola traff Jessheim denne uka. Folk kom ut av dvale. Men ett spørsmål ble hengende: Har vi sluttet å hilse eller bare glemt det?

Det skjer noe med oss når lyset kommer.

Fortauene fylles. Uteserveringene våkner. Joggeskoene finner veien ut av gangen igjen. Vi tiner – som byen gjør hver vår.

Og midt i alt dette: Vi passerer hverandre.

Tett på. Mange av oss. Men uten at det nødvendigvis skjer noe mellom oss.

Annonse

Blikket

Det var på en av disse turene det slo meg.

Hvor ofte vi ser – uten å møte.

Blikk som er innom, men aldri helt lander. Som om vi alle bærer en liten boble rundt oss. Ikke stor, men stor nok til at vi slipper.

Så tenker jeg på Halden.

Der dama mi kommer fra. Der sitter «hei» løsere. Der er det nesten merkelig å la være.

– Det er påfallende, sier hun.

Og når hun sier det, så er det vanskelig å ikke se det selv.

Byen vår

Jessheim er ikke Halden.

Vi er en by i bevegelse. Folk kommer, folk drar. Mange er nye. Mange er på vei videre.

Kanskje er det sånn det blir da.

At vi ikke helt vet hvem vi deler fortauet med – og derfor lar være å forholde oss til det.

Ikke av kulde.

Men av vane.

Ikke tilfeldig?

Men det at vi så ofte lar være å hilse, er kanskje ikke så tilfeldig som det virker.

Forskning på det som kalles «små møter» mellom mennesker viser at slike korte øyeblikk – et blikk, et nikk, et «hei» – faktisk er byggesteiner i tillit.

Den amerikanske forskeren Robert Putnam har skrevet om dette i flere år: Samfunn der folk anerkjenner hverandre i hverdagen, har sterkere fellesskap.

Og så er det kanskje dette som er mest interessant:

Vi undervurderer det.

Studier fra blant annet University of Chicago viser at vi tror det er litt kleint å ta kontakt med fremmede. Men i praksis oppleves det nesten alltid mer positivt – både for den som hilser og den som blir hilst på.

Det er det forskerne kaller «svake bånd».

De små, korte møtene som ikke betyr så mye der og da – men som over tid gjør et sted litt varmere å være.

De som hilser

Og så finnes unntakene.

Bjarne.

Tom André Henriksen.

To kjente fjes i bybildet. To som hilser. Nesten alltid.

Et «hei». Et «hvordan står det til?». Noen sekunder i forbifarten.

Ikke mer.

Men nok til at vi smiler når vi ser dem komme.

For vi vet hva som venter.

Og kanskje er det nettopp det som er poenget: Det skal så lite til før et sted kjennes litt mer som et sted vi hører til.

Når vi løsner

Tenk på Jessheimdagene.

Sentrum fullt av folk. Nye og gamle Jessheiminger side om side. Musikken fra scenen. Lukta av mat. Summingen.

Og plutselig skjer det noe.

Vi hilser.

Småprater med folk vi ikke kjenner. Kommenterer været, konserten, køen. Ler litt sammen.

Det er ikke bare fordi vi har vært innom baren.

Det er noe annet.

Som om vi løsner litt på snippen. Senker skuldrene. Ser hverandre tydeligere.

Som om byen – for noen dager – blir mindre fremmed.

Fra hatt til ørepropp

Å hilse var en gang mer enn bare høflighet.

Det var forventet.

Man løftet på hatten. Nikket. Bekreftet den andre. Det var en del av skikken – og det var nesten merkelig å la være.

Det var et lite ritual. En måte å si: Jeg ser deg.

I dag løfter vi noe annet.

Eller lar være å løfte i det hele tatt.

Blikket glir forbi. Ned. Videre.

Kanskje er vi ikke blitt kaldere.

Kanskje er vi bare blitt vant til å være på vei.

Vinteren

For det er kanskje nå vi trenger det mest.

Ikke i juni, når alt er lett.

Men i november. I februar. Når vi haster gjennom dagen med lua trukket ned og blikket festet et annet sted.

Det er da et «hei» faktisk kan bety noe.

Et lite valg

For det er det det er.

Et lite valg.

Et halvt sekund.

Du ser noen komme mot deg. Du rekker å tenke: Skal jeg – eller ikke?

Og så lar vi det ofte være.

Ikke fordi vi ikke vil.

Men fordi vi tror det er litt rart.

Storgata

Nå sitter vi der igjen.

Ute. I sola. Langs Storgata. Med kaffe, med noe kaldt i glasset. Med livet litt mer på utsiden av oss selv.

Kanskje er dette tiden for å øve.

Legge mobilen i baklomma.

Se opp.

Se etter kjente fjes. Ukjente også.

Et lite nikk. Et «hei».

Ikke stort mer enn det.

Men nok til at noe løsner.

Kanskje bare i nakken, stiv etter en lang vinter med blikket ned.

Kanskje også et annet sted.

Vi løfter på hatten og sier god lørdag.