Folk
Her har pårørende en egen dør inn
Kommunene må ikke ha en egen pårørendekontakt. Ullensaker har både kontakt, eget hus og konferanse – og mer enn 160 har meldt seg på.
Det er ikke lovpålagt for norske kommuner å ha en egen pårørendekontakt, og hvordan tilbudet organiseres varierer. Ullensaker har valgt å ha en egen kontakt, og har i tillegg etablert Pårørendes hus på Jessheim.
Onsdag 23. september blir pårørendearbeidet ekstra synlig. Da arrangeres den nasjonale Pårørendekonferansen, og for tredje året på rad inviteres folk i Ullensaker til å følge den sammen i storsalen Kong Rakne i Ullensaker kulturhus. Mer enn 160 personer er allerede påmeldt.
For pårørendekontakt Elisabeth Wiens er konferansen også en møteplass for mennesker som kan oppleve det som krevende å finne fram i hjelpeapparatet.
– Å være pårørende kan være forbundet med usikkerhet. Det er ikke lett å vite hvordan man finner fram i systemet, sier Wiens.
En vei inn
Kommunene har plikter overfor pårørende, men står friere når det gjelder hvordan arbeidet organiseres. Helsedirektoratet peker i sin nasjonale pårørendeveileder på at kommunale virksomheter kan opprette pårørendeansvarlig personell eller en pårørendekoordinator.
Det er altså ikke et krav om en egen pårørendekontakt. Flere kommuner har likevel valgt ulike varianter, under navn som pårørendekontakt, pårørendekonsulent eller pårørendekoordinator.
I Ullensaker er Wiens en slik vei inn.
– Jeg som pårørendekontakt kan geleide videre inn i systemet her i kommunen, sier hun.
Pårørende er samtidig ingen ensartet gruppe. Det kan være ektefellen til en som blir alvorlig syk, foreldre til et barn med omfattende hjelpebehov, voksne barn av foreldre som ikke lenger klarer seg selv eller mennesker som står nær noen med rusproblemer eller psykiske helseutfordringer.
Men jobben til Wiens handler ikke bare om dem som selv tar kontakt. En stor del av arbeidet skjer på det hun kaller systemnivå, og der er kommunens egne ansatte en viktig målgruppe.
– Jeg er også en vei inn for ansatte som ønsker bistand. Målet er å støtte og veilede ansatte, slik at de som treffer pårørende i sitt daglige virke kan få tilgang til verktøy og ressurser etter behov, sier hun.
Hun understreker samtidig at det allerede gjøres mye pårørendearbeid rundt omkring i kommunen.
– Det drives utrolig mye godt pårørendearbeid ute i de ulike tjenestene allerede, så dette er ment som et supplement.
Barna også
Et område Wiens ønsker å løfte ytterligere er barn som er pårørende. Poenget er at et barn som trenger hjelp skal bli fanget opp, uansett hvor i kommunen behovet først blir oppdaget.
Målet er derfor å få på plass en struktur på tvers av kommunale tjenester, slik at ansatte og innbyggere vet hvor de skal henvende seg når et barn som pårørende blir identifisert – og hvem som tar ansvaret videre dersom barnet trenger mer støtte.
– Målet og drømmen er å få bidra til å skape et system, en struktur og et rammeverk på tvers av kommunale sektorer, sier Wiens.
Eget hus
Ullensaker har også gitt pårørendearbeidet et fysisk sted. Pårørendes hus åpnet i Veiberggata på Jessheim i 2024, og er et gratis lavterskeltilbud til pårørende og etterlatte i kommunen.
Tilbudet gjelder uavhengig av alder, hvem man er pårørende til og om familien allerede mottar kommunale tjenester. Målet er blant annet å gi støtte og veiledning, bidra til mestring og forebygge at belastningen ved å være pårørende går ut over egen helse.
Ullensaker er ikke alene om å ha en egen funksjon for pårørende. Flere kommuner har opprettet pårørendekontakter, -konsulenter eller -koordinatorer. Men en slik funksjon er altså ikke lovpålagt.
I Ullensaker har kommunen valgt en kombinasjon av egen pårørendekontakt, Pårørendes hus og møteplasser. En av dem fyller snart godt opp i storsalen i kulturhuset.
Over 160
Onsdag 23. september arrangeres Pårørendekonferansen i storsalen Kong Rakne i Ullensaker kulturhus. Konferansen er nasjonal og sendes digitalt, men i Ullensaker har man valgt å gjøre den til en fysisk møteplass.
Det skjer for tredje året på rad. Arrangementet på Jessheim varer fra klokka 09 til 15, med en lokal del i forkant og en lokal avslutning etter den nasjonale sendingen. I pausene blir det stands med lokale organisasjoner i Ullr.
– Det viser seg å være nyttig og informativt for dem som møter opp, sier Wiens.
Mer enn 160 personer er så langt påmeldt, og Wiens mener oppslutningen forteller noe om interessen for pårørendearbeidet.
– Jeg tror oppmøtet, velviljen hos støttespillere, personer og bedrifter og engasjementet hos mange viser at det er et behov. Om ikke for konferansen i seg selv, så for anerkjennelsen det er av pårørende, sier hun.
Under press
Årets tema er «Når ansvar møter motstand. Pårørende og fagfolk i et presset velferdssystem».
Det treffer en diskusjon som også foregår lokalt: Hvordan skal et presset velferdssystem møte økende behov og begrensede ressurser, samtidig som mye omsorg bæres av familie og andre som står den enkelte nær?
Konferansen tar blant annet opp forholdet mellom behov og ressurser, samarbeidet mellom fagfolk og pårørende, arbeidsliv, barn som pårørende, rus, psykisk helse og eldreomsorg.
På det nasjonale programmet står blant andre helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre, Else Kåss Furuseth, filosof Henrik Syse, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide og leder av Stortingets helse- og omsorgskomité Kjersti Toppe.
Gratis å delta
Den lokale konferansen arrangeres onsdag 23. september fra klokka 09 til 15 i storsalen Kong Rakne i Ullensaker kulturhus.
Det er gratis å delta, og arrangørene byr på kaffe, te, frukt og lunsj. Av hensyn til serveringen er det nødvendig med påmelding.
Pårørendekonferansen 2026
Onsdag 23. september klokka 09–15
Storsalen Kong Rakne, Ullensaker kulturhus
Gratis deltakelse og servering
Påmelding: TRYKK HER
For mange kommer pårørenderollen uten særlig forberedelse. Sykdom, rus, psykiske helseutfordringer, alder eller andre hendelser kan på kort tid gjøre at man både skal støtte et menneske man står nær og samtidig forsøke å finne fram i et hjelpeapparat man kanskje aldri tidligere har hatt kontakt med.
I Ullensaker er pårørendekontakten ment som et supplement til arbeidet som allerede gjøres i tjenestene – og som et sted å begynne når både pårørende og ansatte er usikre på veien videre.
