Hva skjedde med sankthans?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Jeg er født og oppvokst i Ullensaker. Likevel klarer jeg nesten ikke å huske sankthans.

Det høres kanskje ikke så spesielt ut. Men når man tenker på at jonsok i århundrer var blant årets viktigste merkedager, blir det litt merkelig.

Denne uka kom jeg i snakk med noen om nettopp dette. Egentlig begynte samtalen med Sverige. Eller rettere sagt: med at Systembolaget stenger for midsommar.

Annonse

Det er omtrent den eneste grunnen til at mange av oss på denne siden av grensen blir minnet om at høytiden finnes.

For svenskene er midsommar fortsatt blant årets aller største feiringer. Familier samles, byfolk reiser på landet, blomsterkranser bindes og midtsommerstenger reises. Hele landet ser nærmest ut til å trekke pusten samtidig.

Annonse

Her hjemme? Tja.

Noen fyrer opp grillen. Noen drar på hytta. Noen får med seg et sankthansbål dersom været og brannfaren tillater det.

Og mange tenker knapt over datoen.

Da jeg begynte å lete etter egne minner om sankthans, oppdaget jeg noe litt merkelig: Jeg hadde nesten ingen.

Jeg kommer egentlig bare på ett eneste minne.

Familien var på sankthansfeiring ved Romerike Folkehøgskole. Vi var ute. Det var grilling. Kanskje var det bål der også. Jeg tror det. Samtidig er jeg ikke lenger sikker på om jeg husker bålet, eller om jeg bare tenker at det må ha vært der fordi sankthans forbindes med bål.

Annonse

Det er alt.

Og det er egentlig ganske oppsiktsvekkende.

For sankthans var i århundrer en av årets viktigste merkedager i Norge.

Årets lyseste

Derfor feirer vi sankthans

• Sankthans, eller jonsok, har røtter tilbake til feiringen av sommersolverv – årets lyseste tid.
• Tradisjonen er eldre enn kristendommen. Da kirken etablerte seg i Norden, ble feiringen knyttet til Johannes Døperen. Navnet jonsok kommer fra «Johannes-vake», altså natten før Johannesdagen.
• Kilder: Store norske leksikon, Norsk Folkemuseum.

I et gammelt jordbruksområde som Ullensaker burde tradisjonen egentlig stått sterkt. Her har mennesker levd tett på årstidene i generasjoner. Her har lyset, jorda og avlingene hatt betydning langt utover det vi tenker på i dag.

Når vi kjører gjennom Ullensaker i juni, ser vi fortsatt landskapet som har formet bygda gjennom generasjoner. Jordene ligger der. Lyset er det samme. Sommerkveldene er de samme.

Men noe av kulturen som fulgte med jordbrukssamfunnet, har blitt svakere.

Kanskje er sankthans et av de tydeligste eksemplene.

Svenskene feirer

Det interessante er at svenskene egentlig feirer akkurat det samme som oss.

Nordmenn feirer sankthans. Svenskene feirer midsommar. Egentlig feirer begge sola.

Forskjellen er at svenskene har beholdt langt mer av ritualene rundt høytiden. Der står folk rundt blomsterkledde stenger. Her står vi rundt et bål.

Eller kanskje mer presist: Vi pleide å stå rundt et bål.

For også båltradisjonen har blitt mindre synlig mange steder. Noen år setter tørken en stopper for den. Andre steder mangler arrangører. Og når bålet forsvinner, er det nesten som om hele markeringen forsvinner med det.

Historikere peker gjerne på at svenskene på 1800-tallet løftet midsommar fram som en viktig del av den nasjonale fortellingen om Sverige. Samtidig fikk Norge sin egen samlende folkefest i 17. mai.

Mens svenskene samlet seg rundt midtsommerstangen, samlet nordmennene seg rundt flagget.

Det er neppe hele forklaringen, men kanskje en del av den.

For tradisjoner lever ikke av historie alene. De lever fordi folk bruker dem.

Rundt bålet

Hvorfor tente folk bål?

• Bålene som forbindes med sankthans er eldre enn kristendommen.
• I folketroen skulle ilden beskytte mennesker, dyr og gårder mot onde makter. Mange steder mente man også at planter og urter hadde ekstra kraft denne natten.
• Lignende tradisjoner finnes over store deler av Nord-Europa.
• Kilder: Store norske leksikon, Norsk Folkemuseum, Nordiska museet.

Kanskje er det nettopp det som har skjedd hos oss. Vi har ikke sluttet å samles når sommeren er på sitt vakreste. Vi gjør det fortsatt hele tiden.

Vi møtes ved vannet.

Vi sitter på terrasser.

Vi arrangerer sommerfester.

Vi drar på konserter, festivaler og markedsdager.

Og akkurat i år vil mange trolig samles foran storskjermer i Jessheim sentrum eller på puber rundt omkring for å følge fotball-VM som spilles på andre siden av Atlanteren.

Kanskje er det ikke så stor forskjell som vi liker å tro.

Før samlet folk seg rundt bålet. Nå samler vi oss rundt skjermen.

Begge deler handler om fellesskap. Begge deler handler om å dele en sommerkveld med andre.

Moderne ild

Og når verken bål eller storskjerm er tilgjengelig, har vi alltids mobilen.

Kanskje er det også en forklaring på hvorfor sankthans har blitt mindre viktig.

Vi trenger ikke lenger vente på årets lyseste kveld for å samles rundt et lys.

Vi bærer det med oss i lomma hele året.

Samtidig finnes det fortsatt miljøer som forsøker å holde tradisjonen levende. Ved Raknehaugen inviteres det igjen til sankthansfeiring.

Ikke først og fremst for å bevare en gammel skikk, men for å skape det tradisjoner alltid har handlet om: møteplasser.

For det er jo det tradisjoner egentlig handler om.

Ikke om å gjøre alt slik oldeforeldrene gjorde det.

Men om å finne grunner til å samles.

Her på prærien

Kanskje var det et bål der den kvelden ved Romerike Folkehøgskole.

Kanskje var det ikke det.

Det eneste jeg vet, er at jeg husker følelsen av å være ute en sommerkveld sammen med andre mennesker.

Og kanskje er det nettopp det som er kjernen i slike tradisjoner.

Ikke bålet.

Ikke blomsterstangen.

Ikke engang navnet på høytiden.

Men behovet for å samles når lyset står på sitt sterkeste.

Denne helgen skjer det kanskje rundt et sankthansbål.

Eller foran en storskjerm med VM-fotball langt ut i sommernatta.

Det behovet har ikke forsvunnet.

Heller ikke her på prærien.