Naboprat i kuvøse

HELGEPULS

Hvor møtes vi egentlig i 2025? er tastaturtilværelsen en billett inn i det å være turist i tilværelsen fra tribuneplass, eller finner vi nye veier til møter mellom folk?

I en hverdag der ungene hopper ut av bilen før den har stoppet helt, og foreldrene rygger ut før døra er igjen. Der vi haster til og fra jobb, trening, butikk, apotek og foreldremøte – og vurderer det som sosial omgang å stå i samme kø på Obs Bygg en lørdag formiddag.

– Gipsskruer altså. Er det badet eller gangen?

– Gangen.

– Akkurat…

Annonse

Så betaler vi og går hver til vårt.

By i vekst

Jessheim vokser – og det gjør noe med pulsen i byen. Det bygges nytt, folk flytter inn, og sentrum har blitt noe mer enn et sted du bare kjører forbi. Det er liv, det er tempo – og det er mange flere av oss.

Men med flere folk og høyere fart kommer også noe annet: samtaleterapeutene har gode dager, og kiropraktorene jobber overtid for å knekke ut stress og skavanker i lett slitne legemer.

For det tar på å sjonglere logistikk, hverdagskabaler og huslån med flyttekasser fortsatt i boden og GPS-en stilt inn på “nærmeste Meny”.

Annonse

Tett, men fjernt

Og jo tettere vi bor, jo viktigere blir det å finne ut hvordan vi faktisk møtes. For det er ikke nødvendigvis enklere å bli kjent bare fordi det er kort vei til naboen. Nabopraten skjer ikke lenger over hagegjerdet, men kanskje i heisen – eller i kommentarfeltet til borettslaget, hvis det butter litt.

Det var enklere før. Den gang da lyden av en gressklipper markerte starten på sesongen for både plen og småprat.

Du tok med deg kaffekoppen ut, og praten satt løst over hekken. Ganske løst, i hvert fall.

Men i dag?

I dag sitter mange av oss i leiligheter, gjerne bak doble skyvedører og en terrassevarmer på balkongen – eller pensjonistkuvøsen, som vi sier, med kjærlighet og et snev av selvironi.

Hekker og barn

Anniken Huitfeldt sa det fint i et intervju med Jessheimpuls: På 70-tallet, da folk flytta inn i nye rekkehus og blokker, hadde ikke hekkene rukket å vokse seg høye ennå. Ungene sprang fritt mellom hagene, og det var ingen som ropte “privat eiendom”.

Det var en slags sosial villvekst, bokstavelig talt.

På vei videre

I dag er hekkene borte, men det er ikke sikkert vi er nærmere hverandre av den grunn. Jessheim er en by der folk flytter til – og fra. Mange er nye, mange er på vei videre. Det gir byen energi, men også litt uro. Det er vanskelig å slå rot i en by der man knapt rekker å lære navnet på han i tredje før det henger “Til salgs” på Finn.

Store visjoner

Derfor snakkes det så mye om møteplasser. I kommuneplaner og strategier er det nesten blitt et mantra: “Vi må skape sosiale møteplasser.” Og joda – i byplanen for Jessheim 2050 er det ikke måte på hvor mange møteplasser vi skal få.

Det skal være “blågrønt preg”, “flerfunksjonelle bygninger”, og byen skal bli så kompakt og sosial at vi knapt trenger å gå mer enn fem minutter før vi snubler inn i en kaffekopp og en samtale. Skoler og barnehager skal være nærmiljøsentre.

Alt skal samlokaliseres, aktiveres og urbaniseres – og vi skal gjøre det til fots, helst i medvind.

Men det spørs jo litt hvor folk faktisk møtes. For selv om det står “inkluderende byrom” i planen, er det fortsatt tomt på benken ved fontena når det blåser.

Og det hjelper ikke at fasadene har “arkitektonisk kvalitet” hvis alle sitter inne med varmepumpa og ser på Netflix.

Lise Lottes blikk

Vi kan lære noe av folk som Lise Lotte Bergland. Hun begynte som senterleder på Fakkelsenteret i 1999, og tok over hele Jessheim Storsenter i 2003 – akkurat i den brytningstida da Jessheim gikk fra å være et lite handelssted til en by i vekst.

Hun så folk. Hun jobbet ikke bare for å selge varer, men for at folk skulle trives. Det er ikke tilfeldig at “der man trives, handler man” ble mantraet hennes. Det handlet ikke bare om butikk – det handlet om tilhørighet.

Og det må vi minne oss selv på i 2025 også: at vekst ikke bare måles i kvadratmeter, men i blikk, hei og hei igjen.

Lav terskel

Kanskje vi må tenke mindre storslått, og mer nært. En blomsterkasse som naboene vanner sammen. En kaffetermos på en krakk i gårdsrommet. En felles grill som faktisk brukes – ikke bare står som en rustende godvilje fra styret.

Eller kanskje det bare starter med å åpne døra ut fra kuvøsa – og nikke til noen før man trekker inn igjen.

God helg – eller hei, hei.

Annonse