Anmeldelse
Nærmere menneskene
ANMELDELSE
Raknehaugspillet 2026 våger å bruke tid på menneskene. Resultatet er en forestilling som treffer både hjertet og vår egen tid.
Det er lett å tenke at et historisk spel først og fremst handler om fortiden.
Årets Raknehaugspill minner oss om at de beste historiene også handler om nåtiden.
Handlingen er lagt til en tid da jernbanen er på vei, gamle maktstrukturer utfordres og nye tanker gjør sitt inntog i bygdesamfunnet. Menneskene på scenen står midt i en omveltning de ikke helt vet om de skal ønske velkommen eller frykte.
På papiret handler dette om 1850-tallet.
Likevel er det vanskelig ikke å tenke på vår egen tid.
Tar seg tid
Noe av det mest vellykkede med årets oppsetting er at den våger å senke tempoet.
Der mye scenekunst i dag er opptatt av framdrift og raske skift, tar Raknehaugspillet seg tid til å dvele ved mennesker og relasjoner. Dialogene får større plass enn vi kan huske fra tidligere versjoner, og flere scener får lov til å puste.
Det viser seg å være et klokt grep.
For når karakterene får tid til å snakke sammen, får publikum også tid til å forstå hva som står på spill. Konfliktene blir mer enn historiske hendelser. De blir menneskelige erfaringer.
Dermed kommer vi nærmere både tvilen, håpet og frykten som følger store samfunnsendringer.
Nærmere folk
Raknehaugspillet er både samfunnsdrama og menneskelig drama.
Det handler om makt og avmakt, om kjærlighet og motstand, men først og fremst om mennesker som forsøker å finne fotfeste når verden rundt dem er i ferd med å endre seg.
Mye av forestillingens tyngde hviler på Ingrid Grimdalen i rollen som Marit Gropa. Hun gir karakteren både styrke og sårbarhet, og blir et naturlig sentrum i fortellingen.
Rundt henne bygger Alan Tolnæs en troverdig Lars Ljøgodt, mens Lorang Grieg tilfører Oberst Nürenberg en interessant dobbelthet.
Han framstår både myndig og autoritær, men lar samtidig tvilen og mennesket bak uniformen slippe til.
Sammen med resten av ensemblet løfter de fram historien på en måte som gjør at vi kommer tett på menneskene som lever den.
Smarte grep
Regissør Bjørn Birch lykkes flere steder med enkle, men effektive sceniske grep.
Et av kveldens sterkeste øyeblikk oppstår når nesten hele ensemblet vender ryggen til handlingen som utspiller seg mellom Marit og Lars. Den store utearenaen blir plutselig liten. Intim.
Vi som sitter på tribunen får følelsen av å være vitne til noe privat.
Det er et enkelt grep, men det gjør voldsomt inntrykk fordi det trekker publikum helt inn til karakterene.
Slik skapes nærhet uten store effekter.
Humoren trengs
Heldigvis tar ikke forestillingen seg selv for høytidelig.
Humoren har fortsatt sin naturlige plass, og karakterene som bærer de komiske innslagene fortjener ros for nettopp det.
De skaper nødvendige pustepauser og gjør samtidig at alvoret treffer hardere når det først kommer.
Uten humoren kunne forestillingen blitt tung.
Med humoren blir den menneskelig.
Lokalt engasjement
Ensemblet består i stor grad av amatører, riktignok amatører med betydelig erfaring.
Spillegleden er synlig gjennom hele forestillingen, og det lokale engasjementet er fortsatt en av Raknehaugspillets største kvaliteter.
Her finnes det ingen kynisme. Bare mennesker som oppriktig ønsker å fortelle en historie sammen.
Det merkes.
Raknehaugen er der
Før premieren var det naturlig å spørre om Raknehaugen fortsatt skulle være en sentral del av forestillingen, eller om den først og fremst ville fungere som kulisse.
Årets oppsetting svarer godt på det spørsmålet.
Raknehaugen er til stede gjennom hele kvelden. Ikke nødvendigvis som et uttalt tema, men som et nærvær.
Mens flyene passerer over hodene våre på vei til og fra Gardermoen, ligger den gamle haugen der som et stille vitne til både historien på scenen og utviklingen rundt oss.
Kontrasten mellom den flere hundre år gamle gravhaugen og lyden av moderne flytrafikk tilfører forestillingen en ekstra dimensjon.
Fortid og nåtid møtes på en måte som føles naturlig akkurat her.
Treffer hjertet
Det finnes enkelte partier som blir litt stillestående, og tempoet kunne enkelte steder vært strammere.
Men det er ikke det man sitter igjen med.
Man sitter igjen med menneskene.
Med følelsen av å ha kommet litt nærmere dem.
Og med erkjennelsen av at spørsmålene de kjemper med, kanskje ikke er så forskjellige fra våre egne.
35 år etter den første oppsetningen framstår Raknehaugspillet som både tro mot røttene sine og villig til å fornye seg.
Denne sommerkvelden ved Raknehaugen handler ikke først og fremst om fortiden.
Den handler om mennesker som forsøker å forstå framtiden.
Derfor treffer årets oppsetting så godt.
Forestillingen spilles fredag og lørdag. Mer informasjon og link til billetter: TRYKK HER
Øyvind Mo Larsen
