Når årstidene lærer oss å puste

HELGEPULS/KOMMENTAR

Finnes det noe mer ensomt enn et stupetårn i overgangen mellom sommer og høst? Det står der stille ved Nordbytjernet, badet i tåke, ventende på en sommer som ikke kommer tilbake på lenge, lenge.

Har vi mennesker det også sånn fra naturens side? At vi står litt ribbet igjen når lyset forsvinner og tempoet skifter?

Morgentåka ligger som et mykt lokk over Nordbytjernet denne fredagsmorgenen i slutten av september.

I Storgata virvler gule blader ned på fortauet, mens stubbåkrene rundt byen minner oss om at jordene har gjort sitt for i år.

Trekkfuglene flyr i V-form over oss, selv om jeg ikke har sett dem denne høsten. De drar videre mens vi blir igjen i det som kan føles som en lang maraton av regn, slaps og snø.

Her i denne skyggelagte byen begynner vi å gå litt saktere, som om kroppen selv husker hvordan den skal ta imot høsten.

Kropp og sjel i takt

Det er ikke bare naturen som skifter gir. Kroppene våre merker det også. Forskning viser at lys og mørke styrer både søvn, appetitt og humør.

Det er ikke tilfeldig at mange kjenner seg tyngre i disse ukene, når dagene blir kortere og verden litt gråere.

Dyrene følger sine urgamle mønstre – bjørnen trekker seg tilbake, pinnsvinet går i dvale, ekornet hamstrer nøtter.

Den lille hunden min går litt saktere den også, som om den er vekselvarm og avhengig av en sol som varmer.

Vi mennesker fyller fryseren, kalenderen – og kanskje en bokhylle eller to.

Filosofiske påminnelser

Filosofene har lenge sett årstidene som mer enn bare vær. Jeg er ingen filosof, men det er artig å lete blant den type skrifter også.

Vi trenger avbrekk fra å lese skriften på veggen, var det en hverdagsfilosofi som sa en gang.

Nietzsche skrev at høsten er “sjelenes årstid”. Camus minnet oss på at selv midt i vinteren kan vi finne en uovervinnelig sommer i oss.

Og vår egen Arne Næss, som søkte stillhet på Tvergastein, så naturens rytmer som læremestere: å gi seg hen til hvile når tiden krever det, å vokse når forholdene ligger til rette.

Akkurat nå føles vel dette bare som tomme ord i en kjøligere hverdag.

Byens lys og lydspor

Jessheim blir også en annen når høsten setter inn. Neonfargene fra serveringsstedene i sentrum får plutselig glød mot det mørke. Det lukter kaffe og våte jakker inne på kafeene.

Og kanskje legger du merke til at musikken endrer seg?

Studier viser nemlig at vi faktisk velger annerledes musikk når årstidene skifter. Sommeren har sine slagere med høyt tempo og lett stemning.

Når høsten kommer, vender mange seg mot mer rolige, reflekterende og komplekse låter. Som om vi instinktivt søker lydspor som matcher mørket og melankolien – eller hjelper oss å bære den.

Det er ikke tilfeldig at vi får en hang til ballader, akustiske gitarer og stemmer som bærer mer alvor.

Kanskje er det derfor enkelte sanger rett og slett føles som høst, selv uten at teksten nevner løv eller regn. Som når Joni Mitchell synger: “I wish I had a river so long I would teach my feet to fly.” Et ønske om bevegelse og frihet, midt i stillstanden.

Så kan vi selvsagt spørre oss: har vi en norsk høstlåt-tradisjon?

Noen vil kanskje peke på Alf Prøysens vemodige viser, eller nyere ballader som finner veien til radioen i september.

Men sannheten er kanskje at høstmusikken ikke ligger i en bestemt sjanger eller katalog – den ligger i hvordan vi bruker musikken.

Som fellesskap, som trøst, som ettertanke.

Sirkel, ikke en linje

Årstidene minner oss om at livet ikke er en rett linje av fremgang. Det er en sirkel, med avskjed og gjenkomst, mørke og lys.

Hver høst er en liten død – men også et løfte om vår.

Så kanskje handler det om å stå som stupetårnet ved Nordbytjernet – stille, litt ensomt, men også tålmodig. Det vet at sommeren kommer tilbake.

Og i mellomtiden bærer det høsten og vinteren med ro. Kanskje kan vi gjøre det samme. I hvert fall til alpinbakkene åpner for sesongen.

Da skal vi bade i hvitt gull i bratthenget.

God helg.