Når byen blomstrer

HELGEPULS/KOMMENTAR

Mens flaggene ligger klare på stuebord og skolepulter, har naturen allerede startet feiringen. Kanskje begynner egentlig 17. mai i grøftekanten.

Som middelaldrende mann registrerer jeg at det ikke lenger er barnetog, potetløp eller rivaloppgjør mellom Ull/Kisa og Eidsvold Turn som fyller hodet idet mai bikker inn mot nasjonaldagen.

Det er blomstringen.

Det er hvitveisen som plutselig ligger som et teppe langs skogkanten ved Nordbytjernet. Det er spisslønna som står der i gulgrønt fyrverkeri før bladene rekker å komme. Det er bjørka som endelig slipper vinteransiktet og begynner å røre på seg igjen.

Og det er heggen.

Annonse

Den lukta.

Heggen lukter som et gammelt minne man ikke visste at man savnet, og syrinen begynner så vidt å titte fram.

Grå vinter

Kanskje handler det om alder. Eller kanskje handler det bare om hvor lange vintrene føles etter hvert.

For la oss være ærlige: Det er mye vakkert med vinter i Ullensaker. Noen gnistrende morgener. Noen stille netter. Et snødryss over Jessheim sentrum som får hele byen til å senke skuldrene et lite øyeblikk.

Men mesteparten er jo slaps.

Nordavind.

Grå himmel over E6.

Måneder der kroppen går på sparebluss uten at man helt merker det selv.

Så kommer mai nesten som et fysisk inngrep. Et pushvarsel fra naturen. Lys. Lukter. Fuglesang. Farger.

Folk som plutselig står og spyler terrasser med en energi som minner om religiøs overbevisning.

Og man tar seg selv i å gå litt saktere.

Kanskje til og med plystre litt.

Armene på ryggen.

Det mangler nesten bare snadda i munnviken. Men den får fortsatt vente til sommeren og Tjurholmen utenfor Strømstad.

Noe skjer

Forskere peker faktisk på at mer dagslys og grønne omgivelser påvirker både humør, søvn og stressnivå.

Man trenger egentlig ikke lese forskningsrapporter for å forstå det.

Det holder å se på folk i mai.

Plutselig åpnes vinduer over hele nabolag. Hageputer bæres ut som om de har ventet hele vinteren på dette øyeblikket. Joggesko dukker opp igjen på gangveiene rundt Nordbytjernet og Mogreina. Kaffekopper flyttes fra kjøkkenbenken til solveggen.

Og i Storgata skjer noe av det fineste med hele 17. mai.

Der går folk som man kanskje ikke har sett siden før jul. Pyntede kjentfolk. Litt rakere i ryggen. Litt blidere enn ellers. Folk som blomstrer de også.

Det er noe eget med de små stoppene på vei gjennom sentrum den dagen. Et nikk. Et håndtrykk. Et «nei, er det deg». Et par korte setninger før man rusler videre til neste møte.

Kanskje er det nettopp dét som er den egentlige nasjonaldagen.

Ikke talene.

Ikke barnetoget.

Men følelsen av å høre til et sted og et fellesskap.

Det er som om hele byen trekker pusten samtidig.

Mild brutalitet

Mai har nemlig en egen mild brutalitet.

Den forventer nesten at vi skal være lettere til sinns.

Mer sosiale.

Mer ute.

Mer lykkelige.

Og hvis man ikke helt kjenner på den samme euforien som resten av verden later til å gjøre, kan kontrasten bli ganske stor.

For noen betyr bjørka tette bihuler, røde øyne og pollenmedisin i jakkelomma.

For andre kommer våren med uro og følelsen av at alle andre blomstrer mer enn en selv.

Kanskje er det derfor naturen er så viktig akkurat nå. Fordi den ikke krever noe tilbake. Hvitveisen spør ikke hvordan du har det. Heggen forventer ikke at du skal prestere.

Bjørka bryr seg lite om humøret ditt når den først bestemmer seg for å bli grønn.

Den bare fortsetter.

Før oss

I Sponvika kommer våren gjerne litt tidligere enn hos oss på Jessheim. Litt mildere luft. Litt mindre nøling. Frukttrær som tør å blomstre før innlandet helt stoler på kalenderen.

Kanskje har syrinen allerede begynt å vise seg der nede. Rododendron langs husvegger. Hager som ser ut som de har ligget et par uker foran oss hele tiden.

Her oppe står heggen fortsatt og holder pusten et lite øyeblikk til.

Men også her skjer det nå.

Løvetannen presser seg fram i veikanten som små gule protestrop mot vinteren. Tulipaner står ranke foran rekkehus og eneboliger. Selja har gjort jobben sin for biene. Og snart kommer heggelukta drivende gjennom kveldene også her.

Den søte, nesten berusende lukta som minner oss om at sommeren faktisk finnes.

Og mens vi stryker skjorter, finner fram bunader og følger værmeldingen med et lite håp om oppholdsvær på nasjonaldagen, har naturen allerede pyntet seg ferdig.

Ikke i rødt, hvitt og blått.

Men i grønt, gult og hvitt.

Kanskje er det den egentlige paraden som går først.

Den stille.

Den som begynner i grøftekanten lenge før barnetogene setter seg i bevegelse.

God helg og god 17. mai.