Kommentar
Når veien byr på de samme humpene
KOMMENTAR
Tre saker i formannskapet tirsdag peker mot samme spørsmål: Hvor stødig er den langsiktige kursen når planer og prinsipper møter virkeligheten?
Jeg har fulgt Ullensaker-politikken og byutviklingen gjennom noen valgkamper nå, og tirsdagens formannskapsmøte ga meg en følelse av å ha sett deler av dette før. Igjen skilte de politiske blokkene lag i flere spørsmål som handler om hvordan Jessheim og Ullensaker skal utvikles, og flere av de prinsipielle sakene beveger seg inn i det velkjente 6–5-landskapet.
Det er selvfølgelig helt legitimt. Det borgerlige flertallet har fått mandat til å styre, akkurat som det rødgrønne flertallet hadde sitt mandat i forrige periode. Men det er lov å spørre hvor godt Ullensaker er tjent med at den langsiktige kursen utfordres når konkrete prosjekter, markedsendringer og ønsker lander på politikernes bord.
For tirsdag var det flere varianter av den samme diskusjonen.
Oslo Airport City ønsker å justere kursen i Gardermoen næringspark fordi markedet ikke har levert den utviklingen som var tanken da planen ble vedtatt. Lager, logistikk og produksjon er det markedet etterspør nå. På Jessheim Sør er vi igjen inne i den gamle diskusjonen om handel utenfor sentrum, denne gangen med Kiwi, Rusta og definisjonen av detaljhandel som inngang.
Og på Tomtemoen er spørsmålet hvorfor enda et stort område skal åpnes for utvikling nå, når kommunen allerede har store boligreserver og områder nærmere sentrum som fortsatt venter.
Det er forskjellige saker, men det er vanskelig å ikke se den samme mekanismen i dem.
Når det skumper
Planene og prinsippene er vedtatt av en grunn. Jessheim skal utvikles innenfra og ut. Sentrum skal være tyngdepunktet for handel. Gardermoen næringspark skal romme mer enn lager og logistikk. Og veksten skal styres.
Så kommer virkeligheten og skumper borti politikken. En aktør vil bygge. En butikk vil inn. Markedet etterspør noe annet enn det politikerne så for seg noen år tilbake. Det er akkurat da vi finner ut hvor mye en langsiktig plan egentlig er verdt.
Hvis de lange linjene bare gjelder fram til markedet vil noe annet, så er de ikke spesielt lange.
Ikke hellig
Men en plan kan selvfølgelig heller ikke være hellig. Verden endrer seg, markedene endrer seg og forutsetningene endrer seg. Det må politikken kunne håndtere. Det finnes ingen premie for å sitte med armene i kors og vente på en utvikling som aldri kommer.
Det er nettopp derfor dette er politikk og ikke matematikk.
Men dersom kursen skal endres, så bør det kanskje være tydelig at det faktisk er det man gjør. Ikke litt etter litt, sak for sak, til man en dag oppdager at retningen er blitt en annen enn den som opprinnelig ble vedtatt.
Det er her jeg begynner å bli litt urolig.
For dette handler ikke først og fremst om Kiwi, Tomtemoen eller lagerbygg. Det handler om hvem som holder i rattet når utviklingen skal styres over tid.
Hørt før
Allerede i 2018 advarte daværende rådmann Rune Hallingstad om økonomien, investeringstakten og behovet for bedre styring i en kommune med sterk vekst. Åtte år senere sier dagens kommunedirektør mye av det samme: Ullensaker må styre veksten bedre.
Det var ett av hovedgrepene i perspektivmeldingen som ble presentert før sommeren, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Vekst gir muligheter, men vekst koster også. Nye områder og flere innbyggere utløser behov som skal håndteres i årevis framover, samtidig som kommuneøkonomien allerede er presset.
Da blir rekkefølge viktig. Hva skal bygges først? Hvor skal handelen ligge? Hvilke næringer skal få hvilke arealer? Hvilke områder skal vente?
Det høres kanskje ut som tematikk for spesielt interesserte, men det er jo nettopp dette som er styringen av Jessheim og Ullensaker. Planene er politikernes forsøk på å holde en kurs gjennom mange år, også når det dukker opp fristende avstikkere underveis.
Høsten 2024
Høsten 2024 skrev jeg en kommentar om et politisk Ullensaker der flere store saker endte 6–5 i formannskapet og 25–20 i kommunestyret. Den gang skrev jeg at et vedtak selvfølgelig bare varer fram til neste vedtak, men at kommunen hadde for store utfordringer til å vingle fra vedtak til vedtak.
Det spørsmålet melder seg igjen.
Ikke fordi 6–5 er et dårlig vedtak. Et flertall er et flertall, og det er ingen demokratisk skamplett at politikken er uenig.
Men når spørsmål om byutvikling, handel, næringsstruktur og vekst gjentatte ganger deler politikken omtrent på midten, så er det interessant å løfte blikket litt. For hva skjer dersom flertallet skifter etter valget neste år? Skal kursen trekkes tilbake? Og fire år senere fram igjen?
Det er vanskelig å få særlig lange linjer ut av det.
Langdistanse
Vi nærmer oss en ny kommunevalgkamp. Jeg skal være forsiktig med å påstå at vedtak endrer karakter fordi valget nærmer seg, for det har jeg ikke grunnlag for. Men etter å ha fulgt disse prosessene gjennom flere valgkamper, er det lov å merke seg at de langsiktige linjene gjerne blir satt hardere på prøve når konkrete muligheter dukker opp.
Det er enkelt å være langsiktig når ingen ber deg om å gjøre et unntak. Prøven kommer når noen gjør det.
Og dette går begge veier. De rødgrønne må tåle spørsmålet om hvor lenge politikken skal holde fast ved en kurs dersom markedet og virkeligheten faktisk har endret seg. Det er ingen stor politisk prestasjon å vente på noe som aldri kommer.
Begge veier
De borgerlige må tåle det motsatte spørsmålet: Hvor mange kursjusteringer tåler en langsiktig plan før det til slutt er utviklingen som styrer politikken – og ikke politikken som styrer utviklingen?
Det finnes ikke enkle svar på dette. Hadde det gjort det, så hadde vi neppe trengt politikere.
Men det er verdt å ha diskusjonen nå, for tirsdagens formannskapsmøte handlet om mer enn hvem som vant de enkelte voteringene. Det handlet også om utholdenhet, retning og hvor mye press de langsiktige planene tåler før kursen begynner å bevege på seg.
Ullensaker og Jessheim skal tross alt leve med disse vedtakene langt lenger enn til neste valg.
Og da er det lov å spørre hvem som våger å stå i det når veien – igjen – begynner å bli humpete
