Rogn, regn og roboter

HELGEPULS/KOMMENTAR

Vi har roboter som gjør jobben for oss og superdatamaskiner som spår været. Likevel studerer jeg rognebær, mens skogmannen Leffe undersøker barnåler.

Teknologien har kommet så langt at roboter plukker og pakker varer på Coop-lageret nord for Jessheim. Det er vel heller ikke mange årene før juleribba rusler inn i stekeovnen på egen hånd og kommer ut igjen med perfekt svor.

Og midt oppi dette tar jeg meg selv i å studere rognetrærne når jeg rusler rundt i Jessheim sentrum, i Sponvika eller andre steder. Hvor mye bær er det i år? Blir det mye snø? Rognetreet skal visstnok ikke bære tungt to ganger samme år, men andre har lært det stikk motsatte. Mye rognebær betyr mye snø.

Det fine med denne formen for værvarsling er at noen får rett uansett hvordan vinteren blir.

Tveitas Vidar Teisen

Min venn Leffe har en annen metode. Når han går i skogen, plukker han opp barnåler, studerer fargen, lukter på dem og bøyer dem mellom fingrene for å undersøke hvor mye fuktighet de inneholder. Alt sammen for å danne seg et bilde av vinteren som venter.

Dette har han med seg fra oppveksten på Tveita, der det tydeligvis var viktig å kunne sine værtegn. Hvis ikke risikerte man å bli ertet av resten av gjengen. Skogsmannen fra drabantbyen har for øvrig en vits han humrer godt av selv.

– Vet du når det er farligst å gå i skogen?

– Nei?

– Om våren.

– Hvorfor det?

– Trærne skyter skudd!

Mens Leffe og jeg bedriver våre undersøkelser, sitter meteorologene med satellitter, avanserte værmodeller og superdatamaskiner. Det ferske sesongvarselet fra Meteorologisk institutt peker mot økt sannsynlighet for mildere vær enn normalt gjennom årets tre siste måneder. På Østlandet er det også større sannsynlighet for våtere enn tørrere vær.

70-TALLET: På 70-tallet var det Bønna og Vibeke Sæther i Lekestue som fortalte hvordan vær det ville bli. Snømannen blir stor til vinteren, sa Bønna i juni etter å ha veid en klase rognebær i hånden nede i Karibakken. Og han fikk rett. 

Oss mot robotene

Men hvor mye snø vi får på Jessheim, kan selv ikke meteorologene fortelle oss med sikkerhet. Rognebærenes påståtte evne til å forutsi vinterens snømengder er heller ikke vitenskapelig dokumentert, så det spørs om Leffe og jeg har særlig mye å stille opp med i konkurransen.

Ikke at det legger noen demper på interessen.

For min del handler nok fascinasjonen om noe ganske annet enn å kunne forutsi vinterens snømengder.

BARNDOMSKILDEN: Det var turer i Allergotskogen og nærliggende dalstrøk som trolig er opphavet til fascinasjonen ved å leite etter spor i naturen for å se hvordan vinteren blir. 

Jeg husker turene i skog og mark med farfar og resten av slekta. Vi studerte harespor i snøen og alle de andre små miraklene naturen hadde å by på. De voksne hadde gjerne en forklaring på det meste, og vi lyttet og lærte.

Om alt var vitenskapelig holdbart, var neppe det viktigste.

Det er minner og opplevelser som fortsatt dukker opp når jeg ferdes ute. Jeg har ingen romantisk forestilling om at alt var bedre før, men akkurat disse minnene finner jeg ikke i noen app. Og jeg har heller ikke noe ønske om å lete etter dem der.

Så jeg fortsetter å studere rognebærene på mine vandringer rundt Jessheim. Leffe får ta seg av barnålene, mens meteorologene kan fortsette å mate superdatamaskinene med all verdens informasjon.

Selv holder jeg beina på bakken og blikket rettet mot rognetrærne. Det er tross alt ikke hver dag man kan drive avansert værvarsling med et par briller og en smule overtro.

Om det blir mye eller lite snø til vinteren?

Det kan godt hende.

God helg.