Symboltung gest på Jessheim stadion

Før hjemmekampen mot Hønefoss fikk publikum med seg en symboltung seanse på Jessheim stadion. Drakt nummer 17 ble fredet til ære for Arne Wilhelm «Arntis» Moe.

(Hjertelig takk til Bjørn Hytjanstorp og EidsvollPuls for lån av bilder fra dagens seanse på Jessheim stadion)

Styret i Ull/Kisa Fotball bestemte – på oppfordring fra medlemmer – at drakt nummer 17 fredes. Dette som en gest til en av klubbens store profiler gjennom et langt liv.

Arne Wilhelm Moe – Arntis på folkemunne – gikk ut av tiden i januar i år, og den sympatiske herremannen etterlot seg savn og sorg på fotball-Romerike.

Styreleder i Ull7Kisa Fotball Kjell Bråthen og ordfører Ståle Lien Hansen bar drakten ut på banen før kampstart, med Kisa-spillere som æresvakt mens disse ordene ble lest opp:

Noen setter spor med mål og meritter. Andre setter spor i mennesker.

Arne Wilhelm «Arntis» Moe var en av dem.

I 62 år var han en del av dette stedet. Og gjennom nesten et helt liv var Ull/Kisa klubben hans.

Han var ikke den som ropte høyest. Ikke den som krevde mest plass. Men han var der. Alltid der. Med et smil, med et nærvær – med en evne til å få andre til å føle seg sett.

For Arntis var Ull/Kisa mer enn en klubb. Det var et sted å høre til. Et fellesskap han gikk inn i med hele seg – som lagkamerat, som materialforvalter, som stemmen fra sidelinja, som den som skapte liv på tribunen.

Og nettopp derfor betydde han så mye.

For det var noe eget med Arntis. En entusiasme som smittet. Enten du møtte ham før kamp, etter kamp – eller hørte ham fra tribunen. Han løftet folk rundt seg. Gjorde rommet litt varmere. Litt rausere.

Han så mennesker uten forbehold. Og kanskje var det derfor han også ble møtt med det samme tilbake.

Historien om drakt nummer 17 rommer noe av dette.

En plass som egentlig ikke var der – men som likevel ble gitt. Fordi noen hørte til. Fordi noen betydde noe.

Slik var Arntis.

I dag fredes drakt nummer 17.

Ikke bare for det han gjorde, men for det han var. Og for det han minnet oss om:

At inkludering, vennskap og medmenneskelighet ikke er store ord. Det er små handlinger. Hver dag.

Det koster så lite å gjøre andre gode.

Men det betyr så mye.

Fred over minnet ditt, Arntis.

Og måtte drakt nummer 17 alltid minne oss på hvem vi skal være – sammen.

Æresmedlem

Cato Strømberg ble utnevnt til æresmedlem i Ull/Kisa denne festdagen for forhall. Jessheimpuls gratulerer, og vi kommer tilbake til dette ved en senere anledning.

Minneord

Jessheimpuls skrev i januar et minneord i anledning bortgangen til Arne Wilhelm Moe, og vi koster på oss en reprise av en tekst som ble lest av veldig mange da vi publiserte den.

Ps! Ull/Kisa tapte 0-3 for Hønefoss, som er favoritt til å vinne avdelingen, men Kisa-herrene kjempet som løver mot det som viste seg å være en veldig tøff motstander – som forventet.

Det meldes om god stemning på stadion fra de 540 betalende samt gjester.

Vi tror Arntis hadde likt innsatsen som ble lagt ned, og vi går inn i lørdagen med reprise av nevnte minneord fra januar:

Troppens edleste diamant er borte

MINNEORD

Han scoret sjelden mål, men traff oss alle. Nå har Jessheim mistet virkelig en av sine egne – en som alltid var med i troppen.

Denne uka ble Jessheim tappet for litt gul og grønn farge. Arne Wilhelm «Arntis» Moe er død, 61 år gammel – og mange av oss kjente det med én eneste gang.

Det ble litt stillere i Storgata.
Litt tristere i denne vesle byen.
Litt fattigere, på en måte som er vanskelig å forklare, men lett å kjenne på.

Arntis var akkurat en sånn type.

En som ikke ropte høyt.
En som ikke krevde plass.
Men som likevel fylte rom.

Sånne folk trengs.

De er oss.

En av oss

Arntis var den vennlige fyren som alltid var der. Kanskje uten helt å vite det selv.

Han var et levende eksempel på hva et lokalsamfunn kan være når det finnes aksept for annerledeshet – og når fundamentet er raushet og inkludering.

For Arntis passet aldri inn i noen mal. Og nettopp derfor passet han så godt inn her på Jessheim, og i Kisa og på hele Øvre Romerike egentlig

I dagene etter at beskjeden om bortgangen kom, har minnene ramlet inn. Gode minner. Små historier. Anekdoter som får oss til å smile midt i vemodet.

Om mannen som elsket fotball, mennesker – og livet.

Helhjertet og betingelsesløst, helt til det siste.

Selv da helsa etter hvert la en demper på tempoet.

NORDBYRINGEN: Arne Wilhelm «Arntis» Moe hadde en fin oppvekst i Gjestadhagan og – her – i Nordbyringen. Bestekompis – og han som så om Arntis gjennom hele livet – Tore Joelsen står bak til venstre. Arntis står bak til høyre. Foto: Jan Ove Hansen

Den evige nummer 17

Fotballen var Arntis sin store lidenskap. Den brant og boblet i ham.

Han var ingen stor spiller. Han er trolig Ull/Kisas mest ubenyttede reserve gjennom tidene.

Men han var med. Alltid med.

Med et smil som var minst like stort som skonummeret.

Et gammelt bilde av et småguttelag fra 70-tallet – eller deromkring – forteller en vakker historie,.

Ikke et bilde «alle» har et forhold til, men et  fotografi som har fulgt meg i mange år fordi det hang på veggen til storebroren min, som var i troppen.

Et helt ordinært lagbilde ved første øyekast. Hvite drakter. Unge gutter.

Men historien bak bildet er alt annet enn ordinær.

Tore Joelsen – kameraten gjennom et helt liv – fortalte om treningen i en hangar på Gardermoen. Der trener Knut Johansen leste opp navnene på de 16 som skulle være i troppen. Navn etter navn.

Men ikke Arntis sitt.

Så, etter en liten pause:

– Og nummer 17: Arne Wilhelm Moe.

Arntis ble spiller nummer 17 i en 16-mannstropp.

Det sier alt.
Om Arntis.
Og om miljøet som så ham for den han var.

Kisa burde frede drakt nummer 17 når de får orden i eget hus.

Mer enn mål

For kvalitetene Arntis bidro med, lot seg ikke nedtegnes  i mål, pasninger og taklinger.

Han så folk. Han brydde seg.

Han kunne navnet ditt – også om du var mange år yngre og bare en liten Kisa-gutt som syntes det var stort å bli sett.

Spillerkarrieren ga ingen pokaler. Men innsatsen som materialforvalter gjennom mange år var formidabel.

Noe ble gjort med 20 i stil. Noe ble tatt litt lettere på. Akkurat sånn Arntis var.

Fra benken var engasjementet kompromissløst. Verdens ærligste mann hadde ingen filter for hverken glede eller frustrasjon.

En gang, da laget lå under 1–7, rev han seg i krøllene før han tok rollen som mental trener:

– Kom igjen nå, gutter. Vi ligger under med bare seks mål. Nå må vi opp på knærne…!

Menneskelig landemerke

Arntis var en byoriginal. Nei, en original i byen. Av edleste sort.

Og byens originaler er viktige. De setter ekstra farge på omgivelsene. De minner oss på at ikke alle trenger å være like, raske eller effektive.

De er menneskelige landemerker – kjente blikk, kjente smil, faste innslag i bybildet.

Jessheim har blitt litt fattigere for sånne godtfolk.

Kallenavnet Arntis fikk han allerede da familien flyttet til Gjestadhagan.

Jarle «Hjallis» Andreassen tok den unge krølltoppen i hånda, og sammen sang de «Her kommer gutta i første klasse» på vei til Jessheim skole tidlig på 70-tallet.

Det var Jarle som sa Arntis først.

Et navn som ble et begrep.

En plass i troppen

Denne uka ble januar litt kaldere og litt gråere.

Arntis er ikke blant oss lenger.

Men kanskje kan han fortsatt være med oss – hvis vi tar med oss litt av det han sto for.

Raushet. Vennlighet. Ærlighet. Et åpent blikk for folk rundt oss.

For det er lett å se ham for seg.

Der oppe.

Med tre drakter på seg – Ull/Kisa, LSK og Liverpool.

Sittende på St. Peters reservebenk.

Og én ting er helt sikkert:

Han er med i troppen i drakt nummer 17 e.Kr.

Fred over minnet ditt, Arntis.

Du går aldri aleine.