Troppens edleste diamant er borte

HELGEPULS/MINNEORD

Han scoret sjelden mål, men traff oss alle. Nå har Jessheim mistet virkelig en av sine egne – en som alltid var med i troppen.

Denne uka ble Jessheim tappet for litt gul og grønn farge. Arne Wilhelm «Arntis» Moe er død, 61 år gammel – og mange av oss kjente det med én eneste gang.

Det ble litt stillere i Storgata.
Litt tristere i denne vesle byen.
Litt fattigere, på en måte som er vanskelig å forklare, men lett å kjenne på.

Arntis var akkurat en sånn type.

En som ikke ropte høyt.
En som ikke krevde plass.
Men som likevel fylte rom.

Sånne folk trengs.

De er oss.

En av oss

Arntis var den vennlige fyren som alltid var der. Kanskje uten helt å vite det selv.

Han var et levende eksempel på hva et lokalsamfunn kan være når det finnes aksept for annerledeshet – og når fundamentet er raushet og inkludering.

For Arntis passet aldri inn i noen mal. Og nettopp derfor passet han så godt inn her på Jessheim, og i Kisa og på hele Øvre Romerike egentlig

I dagene etter at beskjeden om bortgangen kom, har minnene ramlet inn. Gode minner. Små historier. Anekdoter som får oss til å smile midt i vemodet.

Om mannen som elsket fotball, mennesker – og livet.

Helhjertet og betingelsesløst, helt til det siste.

Selv da helsa etter hvert la en demper på tempoet.

NORDBYRINGEN: Arne Wilhelm «Arntis» Moe hadde en fin oppvekst i Gjestadhagan og – her – i Nordbyringen. Bestekompis – og han som så om Arntis gjennom hele livet – Tore Joelsen står bak til venstre. Arntis står bak til høyre. Foto: Jan Ove Hansen

Den evige nummer 17

Fotballen var Arntis sin store lidenskap. Den brant og boblet i ham.

Han var ingen stor spiller. Han er trolig Ull/Kisas mest ubenyttede reserve gjennom tidene.

Men han var med. Alltid med.

Med et smil som var minst like stort som skonummeret.

Et gammelt bilde av et småguttelag fra 70-tallet – eller deromkring – forteller en vakker historie,.

Ikke et bilde «alle» har et forhold til, men et  fotografi som har fulgt meg i mange år fordi det hang på veggen til storebroren min, som var i troppen.

Et helt ordinært lagbilde ved første øyekast. Hvite drakter. Unge gutter.

Men historien bak bildet er alt annet enn ordinær.

Tore Joelsen – kameraten gjennom et helt liv – fortalte om treningen i en hangar på Gardermoen. Der trener Knut Johansen leste opp navnene på de 16 som skulle være i troppen. Navn etter navn.

Men ikke Arntis sitt.

Så, etter en liten pause:

– Og nummer 17: Arne Wilhelm Moe.

Arntis ble spiller nummer 17 i en 16-mannstropp.

Det sier alt.
Om Arntis.
Og om miljøet som så ham for den han var.

Kisa burde frede drakt nummer 17 når de får orden i eget hus.

Mer enn mål

For kvalitetene Arntis bidro med, lot seg ikke nedtegnes  i mål, pasninger og taklinger.

Han så folk. Han brydde seg.

Han kunne navnet ditt – også om du var mange år yngre og bare en liten Kisa-gutt som syntes det var stort å bli sett.

Spillerkarrieren ga ingen pokaler. Men innsatsen som materialforvalter gjennom mange år var formidabel.

Noe ble gjort med 20 i stil. Noe ble tatt litt lettere på. Akkurat sånn Arntis var.

Fra benken var engasjementet kompromissløst. Verdens ærligste mann hadde ingen filter for hverken glede eller frustrasjon.

En gang, da laget lå under 1–7, rev han seg i krøllene før han tok rollen som mental trener:

– Kom igjen nå, gutter. Vi ligger under med bare seks mål. Nå må vi opp på knærne…!

Menneskelig landemerke

Arntis var en byoriginal. Nei, en original i byen. Av edleste sort.

Og byens originaler er viktige. De setter ekstra farge på omgivelsene. De minner oss på at ikke alle trenger å være like, raske eller effektive.

De er menneskelige landemerker – kjente blikk, kjente smil, faste innslag i bybildet.

Jessheim har blitt litt fattigere for sånne godtfolk.

Kallenavnet Arntis fikk han allerede da familien flyttet til Gjestadhagan.

Jarle «Hjallis» Andreassen tok den unge krølltoppen i hånda, og sammen sang de «Her kommer gutta i første klasse» på vei til Jessheim skole tidlig på 70-tallet.

Det var Jarle som sa Arntis først.

Et navn som ble et begrep.

En plass i troppen

Denne uka ble januar litt kaldere og litt gråere.

Arntis er ikke blant oss lenger.

Men kanskje kan han fortsatt være med oss – hvis vi tar med oss litt av det han sto for.

Raushet. Vennlighet. Ærlighet. Et åpent blikk for folk rundt oss.

For det er lett å se ham for seg.

Der oppe.

Med tre drakter på seg – Ull/Kisa, LSK og Liverpool.

Sittende på St. Peters reservebenk.

Og én ting er helt sikkert:

Han er med i troppen i drakt nummer 17 e.Kr.

Fred over minnet ditt, Arntis.

Du går aldri aleine.