Ace i ermet

HELGEPULS/KOMMENTAR

Da gitarhelten Ace Frehley døde, gikk en liten gnist fra barndommen ut. For helter – enten de står på scenen, i bakken eller i gata – betyr mer enn vi aner.

Jeg hadde mange helter da jeg vokste opp på Jessheim på 70- og 80-tallet. Kevin Keegan og Jimmy Case på fotballbanen. Ingemar Stenmark og Franz Klammer i bakken. Ole Kristian Furuseth fra Jessheim, som viste at en av “våre” kunne bli best.

Og så var det Jo Lunder og Bønna som kortreiste helter fra Jessheim. Lokale forbilder som lærte oss minst like mye som noen verdensstjerne.

Og midt i alt dette ramlet vi over Ace Frehley. Gitaristen i Kiss med sølvdrakt, støvletter og et blikk som kunne smelte metallfolie.

Jeg visste aldri om Kiss var det største, men Ace var kul. En tøffing med gitar, mystikk og attitude – og for en guttunge fra Karibakken var det nok.

Vi var Kiss

Jeg husker det fortsatt: Døli skole, gymsalen, scenen, svetten.
Vi mima oss gjennom “Love Gun” og “I Was Made For Loving You”.
Thomas Didriksen hadde laget stjerneformet gitar av tresløyd og tålmodighet. Semming Wiig var trommeslager uten trommer.
Remi Norbeck gikk tom for metallfolie hjemme.

Og jeg rappa skinnstøvlettene til mor Kari.

Vi var Kiss. Vi lekte ikke – vi var dem.

Anne-Lise Olsen sminket oss som proff teatersminkør, og selv Jim André fikk bart. Publikum lo, vi levde drømmen – helt til lærer Berit Strand Nyjordet satte foten ned:
“To sanger, og ikke en til.”

Og det holdt i massevis. For vi hadde fått øve på noe viktigere enn musikk.

Vi hadde øvd på å tro at alt var mulig.

Treningsarena

Forskning viser at forbilder ikke bare inspirerer – de beskytter.
Barn og ungdom som identifiserer seg med positive rollemodeller, får sterkere selvfølelse, bedre skolemotivasjon og større sosial trygghet.

Når du ser noen du vil ligne på, får du retning. Når du får lov til å “late som”, øver du på livet.
Bandura kalte det “modell-læring”. Vi kalte det bare moro.

Helter på skjerm

I dag er heltene oftere digitale. De bor i en app, ikke i gata eller i gymsalen.
De snakker til millioner, men ser kanskje ikke en eneste av dem i øynene.

Ungdata viser at én av fire ungdommer mangler en voksen de stoler på.
Bufdir peker på at tydelige rollemodeller er avgjørende for å forebygge utenforskap.

Kanskje henger det sammen?
Kanskje vi har glemt hvor viktig det er å ha helter som er ekte – som viser at feil kan fikses, og at drømmer må prøves, ikke postes.

Gnist fra Karibakken

Da nyheten kom om at Ace Frehley døde, 74 år gammel, gikk tankene rett tilbake til Døli skole.
Til svette plastgitarer, hjemmelaget konfetti og latter som rungte mellom veggene.

Det er lenge siden nå.
Men jeg tror fortsatt vi trenger heltene våre – ikke nødvendigvis med gitar og sminke, men mennesker som får unge til å tro på seg selv.

For en liten gutt fra Jessheim lærte én ting av Ace Frehley og de andre heltene.

At det går an å drømme høyt – også fra Karibakken.

Byens forbilder

I dag snakker politikere i Ullensaker mye om ungdomskriminalitet, utenforskap og behovet for tiltak.
Men kanskje handler det også om noe så enkelt – og så vanskelig – som å ha noen å se opp til.

Helter kan være fotballtreneren som aldri gir opp.
Hun som åpner døra til kulturskolen for en sjenert tolvåring.
Han som lar unga jamme i garasjen i stedet for å jage dem bort.

Retning og håp

Det er i slike møter unge mennesker finner retning – og håp.
Jessheim vokser fort, men vi må passe på at byen også vokser som fellesskap.

Kanskje er det akkurat det vi trenger mer av i dag.
Ekte helter. Ikke perfekte, men tilstede.

For alle trenger en Ace i ermet.