Det er noe i lufta

HELGEPULS/KOMMENTAR

Høsten kommer ikke på en bestemt dato. Først merker hundene den. Så kjenner vi andre at noe er i ferd med å skifte.

Det er små og nesten umerkelige tegn som forteller at sommeren er på vei over i noe annet. Den ene hunden har satt seg ved vannkanten denne morgenen, løfter hodet og setter snuten mot været.

Hun blir sittende slik en stund, som om det er et eller annet i lufta som må undersøkes nærmere.

Den andre er mindre opptatt av store spørsmål om årstiden. Hun har funnet noen blomster som har visnet og lagt seg på bakken oppe på gressletta, og er i full gang med å rulle seg i dem. Men også de visne blomstene forteller jo sitt.

Kjøligere drag

Selv kjenner jeg et litt kjøligere drag rundt leggene. Shortsen er fortsatt på, for det er fortsatt sommer. I hvert fall mener jeg bestemt at det er det. Men så er det denne lukta. Jeg har ikke noe bedre ord for den, og det er kanskje nettopp derfor slike overganger er så vanskelige å beskrive. Det lukter ikke nødvendigvis høst, men det lukter annerledes enn for noen uker siden.

Og akkurat denne morgenen sender lukta meg rett tilbake til parkeringsplassen ved Jessheim videregående skole.

Vi skulle på skisamling i Østerrike, og jeg husker et klassisk høstregn, mørk asfalt og ungdommer fra Ullensaker Skiklubb samlet før avreise.

På brystet hadde vi merket som viste hvor vi hørte til, og på kroppen hadde svært mange av oss Ellesse.

Nils og Greta Erlandsen skaffet oss slalåmbukser, jakker og annet fra det italienske merket, og i mitt minne var det omtrent umulig å være ung alpinist i Ullensaker uten å ha Ellesse på kroppen på et eller annet tidspunkt.

Slikt kan tydeligvis ligge lagret et sted i systemet i flere tiår. Det skal bare en bestemt luft, et kjølig drag og kanskje noen regndråper til før hele bildet dukker opp igjen.

Trærne vet

Jeg ser opp mot trekronene rundt meg. Det er ikke blitt flere av dem i Jessheim sentrum med årene, men de som fortsatt står der, har også begynt på overgangen. Fargepaletten er ikke lenger bare grønn.

Det har kommet små innslag av gult og andre nyanser, og jeg begynner å lure på hva som faktisk skjer med et tre på denne tiden av året.

Det viser seg at høstfargene er langt mer enn pynt før bladene faller. NIBIO beskriver hvordan korte dager og lavere temperaturer gir mange trær beskjed om at vinteren nærmer seg.

Det grønne klorofyllet brytes ned, samtidig som verdifulle næringsstoffer som nitrogen, fosfor og magnesium transporteres ut av bladene og lagres i stamme og røtter til neste vår.

Det vi ser som et vakkert fargeskifte, er altså også en ganske imponerende bergingsaksjon. Treet kaster ikke bare bladene. Først henter det verdiene hjem.

Og da melder spørsmålet seg: Hvordan vet egentlig naturen at høsten kommer?

Temperaturen alene er ingen spesielt pålitelig kalender. September kan gi oss kalde morgener det ene året og dager som sender oss tilbake etter shortsen det neste. Meteorologisk institutt mener dessuten at det denne høsten er forhøyet sannsynlighet for at september, oktober og november samlet blir mildere enn normalt i hele Norge.

På Østlandet er det samtidig størst sannsynlighet for en våtere høst enn normalt.

Det er et sesongvarsel og ikke en detaljert værmelding for de neste ukene.

Men dagene blir kortere uansett hva gradestokken måtte mene om saken. For planter og mange dyr er forholdet mellom lys og mørke et viktig signal om hvor på året vi befinner oss.

Naturen trenger med andre ord ikke vente på den første frostnatta for å begynne omstillingen.

Vi merker det

Vi mennesker står heller ikke helt utenfor dette systemet.

Lyset som treffer øynene våre gjør mer enn å hjelpe oss med å se hvor vi går. Det er også et viktig signal til den biologiske klokka i hjernen og dermed til døgnrytmen vår.

Produksjonen av hormonet melatonin henger tett sammen med lys og mørke, og forsøk viser at også menneskets biologiske klokke kan reagere på endringer i daglengden.

Hvor mye dette betyr for hvordan moderne mennesker fungerer fra årstid til årstid, er forskerne mer forsiktige med å slå fast. Vi går ikke inn i noen menneskelig vinterdvale når september kommer, og det er heller ikke godt grunnlag for å hevde at alle plutselig trenger mye mer søvn når bladene begynner å gulne.

Men lyset registrerer vi.

Det er interessant når vi samtidig har innrettet livet vårt slik at årstidene på mange områder betyr langt mindre enn før. Vi har elektrisk lys og varme hus, butikker fulle av mat året rundt og arbeidsdager som forventes å fungere omtrent på samme måte i november som i juni.

Når mørket kommer, trykker vi på en bryter og fortsetter.

Likevel anbefaler Helsenorge blant annet omtrent en halvtime dagslys om morgenen fordi det kan hjelpe døgnrytmen. Og en internasjonal forskningsgjennomgang av 26 studier med rundt 9.300 deltakere fra 18 land fant et tydelig sesongmønster i fysisk aktivitet. Aktiviteten var generelt høyere om sommeren enn om vinteren, mens stillesittingen beveget seg motsatt vei.

Kanskje kjenner vi derfor overgangen på flere måter enn vi tenker over. Ikke nødvendigvis som noe dramatisk. Det kan være så enkelt som at løpeturen var lettere å ta da kvelden var lys, eller at sofaen får litt sterkere tiltrekningskraft når regnet går sidelengs over Jessheim.

Votten

Før var overgangen vanskeligere å overse.

Ifølge Store norske leksikon hadde primstaven en sommer- og en vinterside. Den 14. oktober var første vinterdag, også kalt vinternatt, og da ble primstaven snudd. Et av symbolene for dagen var en vott.

Det er vanskelig å misforstå en vott.

Høsten var heller ikke først og fremst en stemning eller en anledning til å tenne stearinlys. Den var arbeid og forberedelse. Avlingen skulle helst være i hus til mikkelsmesse 29. september. Mat måtte sikres, og folk, dyr og hus måtte være klare for vinteren.

Her i Ullensaker trenger vi ikke primstaven for å se restene av den rytmen. Det holder å se utover jordene.

Når treskerne begynner å gå rundt Jessheim, er det et av de sikreste overgangstegnene vi har. På gode dager støver det etter dem, og på kvelden kan arbeidslysene bevege seg ute på jordene lenge etter at resten av oss har gått inn.

Kornet skal inn når kornet skal inn.

Der ute finnes fortsatt en årstidsrytme som ikke lar seg forhandle bort.

Et lite vemod

Screenshot

Og så er det følelsen av at noe er over.

For det kan vel ikke bare være meg som kjenner et lite snev av vemod når det plutselig går opp for oss at høsten nok en gang har fått nakkegrep på sommeren?

Vi visste at det skulle skje. Det gjør det hvert eneste år. Likevel kommer erkjennelsen litt brått. En kveld er det mørkt tidligere enn det burde være. Trekkfuglene drar. Uteserveringene blir mindre fristende, og jakka som har ligget over stolryggen hele sommeren, kommer plutselig til nytte.

Og vi vet hvor dette bærer.

November.

En måned som sjelden har vært beskyldt for å overselge seg selv.

Men kanskje gjør vi høsten litt urett når vi først og fremst betrakter den som sommerens nederlag. Naturen ser i hvert fall ikke ut til å gjøre det. Treet forsøker ikke å holde hvert eneste blad grønt gjennom november. Det registrerer forandringen, trekker ressursene hjem og gjør seg klart til det som kommer etterpå.

Det er kanskje den tanken jeg liker best etter å ha begynt å lure på hva som egentlig skjer rundt oss i denne overgangen.

Ved i hus

Før var vinterberedskapen synlig. Mat skulle i hus, ved skulle stables og avlingen skulle inn. Vi trenger ikke gjøre de samme forberedelsene for å komme oss gjennom en vinter på Jessheim i 2026, men kanskje er det fortsatt noe å hente i tanken om at forskjellige årstider kan kreve litt forskjellige rytmer.

Helsenorge peker på dagslyset og døgnrytmen. Forskningen forteller oss at vi gjerne beveger oss mindre når sommeren er over. Resten behøver kanskje ikke være mer komplisert enn å sørge for å komme seg ut mens det er lyst, fortsette med noen av aktivitetene når været gjør dørstokkmila høyere og ha mennesker å møte når terrassen ikke lenger er den naturlige møteplassen.

Ikke fordi høsten er et problem som skal løses. Den er bare en annen årstid.

Og det finnes noe fint der inne i høstmørket også. Andre sysler og andre rytmer. Ting vi nesten ikke får oss til å gjøre en lys junikveld, men som passer bedre når mørket kommer tidligere og vi trekker inn.

Hundene har for lengst gått videre fra det som opptok dem ved vannkanten og oppe på gressletta. Selv blir jeg stående et øyeblikk og se opp mot bladene.

Det er fortsatt mye grønt der oppe, og shortsen kan sikkert få noen dager til. Men de visne blomstene på bakken, lufta denne morgenen og fargene som så smått er på vei inn i trekronene forteller det samme.

Vi vet hvilken vei dette går.

Snart begynner den årlige samtalen om når den første snøen kommer. Før eller siden starter Mogens preppemaskinen i Hurdal, og for noen av oss er akkurat det et like sikkert overgangsritual som treskerne på jordene tidligere på høsten.

Og Leffe?

Han er som vanlig langt foran både naturen, primstaven og resten av oss. Den lille godtegrisen fra Tveita er allerede på jakt etter julemarsipan.

Da er det vel egentlig bare å innse det.

Det er noe i lufta.