Et lett urytmisk jubileum

HELGEPULS/KOMMENTAR

45 år etter danseskolen sitter minnene løsere i hoftene – og fastere i fellesskapet. Vi overlevde. Så vidt.

Det er noe eget ved å passere Herredshuset på Jessheim.

Ikke fordi bygget har endret seg så mye. Men fordi kroppen husker mer enn hodet. Den husker lukten av våte boblejakker. Den husker trestolene langs veggene.

Den husker klamme hender og et høflig nikk før neste støttesteg.

Og den husker følelsen av å være 11–12 år og livredd for å trå feil.

Tvang og takt

Vinteren 1980 møtte vi opp én gang i uka på danseskole. Ikke fordi vi hadde meldt oss på selv. Ikke fordi vi hadde sett for oss en framtid på parketten. Men fordi det var sånn det var.

Dans skulle læres.

I dag vokser unge opp med Skal vi danse og Norske Talenter på skjermen. Dans og andre sysler pakkes inn i glitter, dramaturgi og dommerpoeng. Det dyrkes reiser, utviklingskurver og tårevåte øyeblikk.

Den gangen var det lite glitter.

Det var ullgenser. Og alvor.

Vi kom tassende inn i storsalen på Herredshuset. Jentene på den ene siden. Gutta på den andre. Mellom oss: et gulv som føltes like langt som rullebanen på Gardermoen.

Vi hadde dansesko i gymbagen – sydd i tekstilforming, naturligvis. Og vi hadde et stille håp om at kvelden skulle gå fort.

Små øyer

Det fine – som vi ikke forsto da – var at danseskolen var en av de få møteplassene på tvers av skolekretser.

Vi fra Døli og Allergot traff dem fra Jessheim og Nordby. Vi som ellers bare så hverandre i idrettshallen eller på korpsøvelse, sto plutselig ansikt til ansikt i en litt for høytidelig vals.

Det var små øyer av fellesskap i en tid da Jessheim var mindre, og verden enda mindre.

Ingen av oss følte oss som talenter. Vi følte oss som overlevere.

Polonese gikk greit – helt til noen begynte i feil takt og resten av rekka fulgte lojalt etter. Det var kanskje vår sterkeste side: samhold i urytme.

Ball og blå sløyfe

Så kom danseskoleballet. Den store kvelden.

Polyesterskjorte. Cordfløyel. Hår med sideskill. Og for noen av oss: en tversoversløyfe hentet fra fars penskap – som en siste ydmykelse før vi skulle ut i offentligheten.

Foreldre sto langs veggene. Lysene var tent. Og som om det ikke holdt, kom konkurransedansere på vår egen alder og viste hvordan det egentlig skulle gjøres.

Vi hoppet etter Wirkola, uten å vite helt hvem Wirkola var.

Det er nesten surrealistisk å tenke på at dette er 45 år siden. At vi sto der, små og stive i ryggen, og forsøkte å finne rytmen i noe vi ikke helt forsto poenget med.

Mer enn trinn

I dag kan vi le av det.

Men danseskolen var mer enn trinn vi glemte fra uke til uke. Den var en felles erfaring. En kollektiv øvelse i å holde ut. I å møte opp. I å stå i noe som var litt utenfor komfortsonen.

Det er kanskje der verdien ligger.

Ikke i valsen.

Men i viljen.

I 2025 snakker vi mye om møteplasser. Om behovet for arenaer der folk faktisk treffes. Ikke bare gjennom skjermer, kommentarfelt og algoritmer.

Vi lager ikke fellesskap av å sitte hver for oss og se på at andre danser på TV.

Vi lager fellesskap av å møte opp.

Kanskje med litt for store sko. Kanskje med feil takt. Kanskje med en blå sløyfe vi helst skulle vært foruten.

Men vi møter opp.

Og når vi nå markerer et lett urytmisk jubileum, så er det nettopp det som er verdt å feire: At vi delte noe. At vi sto i det sammen.

Propellen kan få bli hjemme.

Men rytmen – den tar vi med oss videre.