Veiviseren i bratthenget

HELGEPULS/KOMMENTAR

Han var helten vi sto og så på i Randbydalen. Nå hylles Ole Kristian Furuseth – veiviseren som endret norsk alpinsport.

Det finnes store øyeblikk i idretten. Og så finnes det de som starter i det stille.

I en bakke i Randbydalen.

Rundt løypa sto vi – og satt. På benker, i snøen, med votter som aldri helt tørket. Vi fulgte med på hver sving. Ikke som publikum, men som lærlinger.

Og så kom han.

Sjefen i bratthenget.

Kroppen lav, blikket frem – og en kjørestil som allerede da skilte seg ut fra mengden.

Du verden som han kjørte.

MESTEREN: Ole Kristian over hengkanten i klubbmesterskapet i Randbydalen, på Rossignol-ski og Nordica-støvler. Det var stort for oss som sto på toppen av henget og studerte helten vår.

Strekke seg

I Ullensaker Skiklubb handlet mye om å ha noen å strekke seg etter.

For Ole var det Arne Frostad – noen år eldre, norgesmester og et naturlig forbilde.

For oss andre var det Ole.

Sånn bygges miljø. Stein for stein. Generasjon for generasjon.

Gjennombruddet

LANDSLAGET: Ole var den første i USK som var fast på landslaget. Her avfotografert i Narvik under det som må være NM av undertegnede. Dette er før gjennombruddet. 

Da Furuseth kom opp på landslaget, var Norge en B-nasjon. Vi stilte til start – men sjelden til pallen.

Så kom vendepunktet.

– Ole Kristian slo gjennom lydmuren. Han var uredd, trente knallhardt og gikk egne veier, sa Aksel Lund Svindal da han delte ut hedersprisen i Kvitfjell forrige helg.

Med nye ski, ny teknikk og en kompromissløs treningskultur begynte resultatene å komme. Plutselig var det ikke lenger utenkelig.

Bare krevende.

Jeg husker vi sto og så på trening og sa det høyt:

– Hvis dette er nivået, så må vi bare trene mer.

NÆRKONTAKT: Det var gull verdt å få trene med Ole Kristian når han var hjemme mellom slagene i verdenscupen. Her fra spontan trening i Hurdal sent på 80-tallet.

Kulturen

Furuseth vant ni verdenscuprenn. Han tok OL-sølv og VM-bronse. Han vant i tre tiår.

Men kanskje viktigere:

Han endret hvordan vi tenkte.

– Måten han gjorde det på, definerte mye av det vi i dag kjenner som «attacking vikings»-kulturen, sa Svindal.

Det er store ord.

Men de gir mening for oss som sto der og så at det ikke fantes snarveier.

Bare arbeid.

SEIER: Ole Kristian Furuseth vinner i Adelboden i 1992. 

Ringvirkninger

Det er lett å telle medaljer. Vanskeligere å måle påvirkning.

Men prøv dette:

Se for deg alle treningsøktene i Hurdal. Alle rundene i Randbydalen. Alle unge løpere som tok én ekstra tur fordi Ole gjorde det.

Det er ikke tilfeldig at Ullensaker fortsatt fostrer skiglede og ambisjoner – det finnes en arv her, bygd i snø og stahet.

Forbilder

STUDENT: Pål Korsmo var en stortalent i sin årsklasse, og han benyttet anledningen til å lære av Ole Kristian Furuseth på trening.

Vi snakker ofte om talent. Mindre om forbilder.

Men det er noe med å se det på nært hold. Når noen du kjenner, eller nesten kjenner, gjør det du selv drømmer om – da flyttes grenser.

Ikke nødvendigvis fordi du blir like god.

Men fordi du begynner å tro at det går an.

Forbilder er ikke bare pynt i historiebøkene. De er retningsvalg i levende liv.

Gode forbilder løfter. Dårlige forbilder drar ned.

I Randbydalen var vi heldige.

AMBISIØS: Ole Kristian trente mer enn de aller fleste, og han var sjelden eller aldri helt fornøyd på trening. En skikkelig treningsmaskin.

Fortjent

Hedersprisen som ble delt ut i Kvitfjell, er den første i sitt slag i norsk alpinsport.

Den kunne knapt gått til noen andre.

– Dette betyr mye for meg, sa en rørt Furuseth, og takket blant annet Ullensaker Skiklubb, trenerne og miljøet han kom fra.

Sirkelen sluttes der.

Perspektivet

For de fleste av oss ble det med forsøket.

Men forsøket var aldri bortkastet.

Vi lærte hva som kreves. Hva det koster. Og hva det kan gi.

Og kanskje er det nettopp det som fortsatt ligger i bakken i Randbydalen:

Ikke medaljene.

Men viljen til å prøve én gang til.