Da veien hadde et ansikt

HELGEPULS/KOMMENTAR

Et gammelt fotografi av veivokteren Hans Moland åpner et vindu til en tid da hull i veien ikke ble meldt inn til et system. De ble oppdaget av et menneske.

Vi som av yrkesskade holder et lite øye med postlistene i Ullensaker kommune, legger merke til at det med jevne mellomrom dukker opp meldinger om hull i veibanen, telehiv, humper og kjøretøy som har fått skader som følge av veiforholdene.

Det er ikke ukentlige saker, men ofte nok til at man registrerer at de kommer igjen.

Annonse

Slikt er en naturlig del av hverdagen i et samfunn med mange kilometer vei og mange tusen trafikanter.

Men da jeg nylig kom over et fotografi i bygdeboka for Ullensaker, begynte jeg å tenke på noe annet enn selve hullene.

Annonse

Eller rettere sagt: noen andre.

Hans Moland

I fjerde bind av bygdeboka finnes et bilde av veivoktere i arbeid. En av dem er identifisert som Hans Moland. Han står med spaden i hendene og ser mot fotografen. Ved siden av ham står en kollega bøyd over veibanen.

Bildet er tatt av den tidligere Jessheim-journalisten Jon E. Thoresen, som gjennom kameraet sitt dokumenterte mange små og store øyeblikk i lokalsamfunnet. Denne gangen fanget han et yrke som i dag er borte.

Bildeteksten er kort og nøktern:

«Veivokterne hadde ansvaret for vedlikeholdet på hver sine veistrekninger.»

Det er egentlig alt.

Annonse

Likevel rommer bildet en historie som strekker seg langt utover vedlikehold av veier. For det viser en tid da veien hadde et ansikt.

Karibakken

Jeg vokste opp i en tid da ikke alle veier var asfalterte. Karibakken, Myrtangen og Nordbymoen var blant stedene der grusen fortsatt dominerte, og for oss unger var hullene og sølepyttene sjelden noe problem.

Tvert imot.

Livet foregikk ute fra morgen til kveld. Vi spilte fotball, syklet mil etter mil for å få fart på kilometertelleren og fant stadig på nye aktiviteter som gjorde at veien hjem for et glass saft kunne virke unødvendig lang.

Da hendte det nok at en og annen pjokk tok en slurk av vannet som hadde samlet seg i hjulsporene etter et regnskyll.

Gjerne toppet med et glinsende lag som i ettertid kanskje minner mer om olje enn kildevann.

Vi så ikke problemene. Vi så bare mulighetene for mer lek.

Samtidig måtte noen andre se det vi ikke så. Noen måtte vite hvor vannet samlet seg etter kraftig regnvær, hvilke grøfter som begynte å gro igjen, og hvor veien var i ferd med å gi etter.

Det var jobben til folk som Hans Moland.

Stille farvel

Det mest interessante med veivokterne er kanskje ikke hvordan de arbeidet, men hvordan de forsvant. Så langt jeg har klart å finne ut, finnes det ingen stor beslutning eller dramatisk dato som markerer slutten på yrket.

Veivokterne ble gradvis færre etter hvert som maskiner, entreprenører og nye organisasjonsformer tok over oppgavene.

Utviklingen var både naturlig og nødvendig. Veinettet ble større, trafikken økte, og kravene til standard og framkommelighet ble høyere.

Ingen ønsker seg tilbake til en tid da vedlikehold av veinettet var basert på spade, håndkraft og enkle redskaper.

Likevel er det vanskelig ikke å legge merke til kontrasten.

Saksnummer

Hullene i veien er jo fortsatt der. Forskjellen ligger først og fremst i hvordan de blir oppdaget og håndtert.

Der Hans Moland gikk sine runder og så problemene med egne øyne, sendes det i dag en e-post eller fylles ut et digitalt skjema. Der veivokteren registrerte et problem, opprettes det nå en sak.

Det er ikke nødvendigvis dårligere. På mange områder er det sannsynligvis både mer effektivt og mer profesjonelt.

Men av og til lurer jeg på om vi samtidig har mistet noe på veien.

For stadig flere oppgaver i samfunnet flyttes inn i systemer, portaler og skjemaer. Vi melder fra, registrerer avvik og mottar et saksnummer.

Deretter håper vi at noen ser det vi har meldt inn.

Nærhet

Kanskje er dette bare nostalgiske tanker en helg i juni. Kanskje fungerer dagens ordninger akkurat slik de skal.

Men når jeg ser på bildet av Hans Moland, tenker jeg at det handler om mer enn veivedlikehold. Det handler om lokalkunnskap. Om nærheten til stedet man har ansvar for.

Om følelsen av at noen kjenner området så godt at problemene blir oppdaget før folk rekker å klage.

Hans Moland visste neppe at et fotografi av ham skulle få nytt liv flere tiår senere. Han var sannsynligvis mest opptatt av å få gjort jobben sin.

Men når vi i dag leser postlister med meldinger om hull, humper og skader på kjøretøy, er det vanskelig ikke å tenke på forskjellen.

Ikke nødvendigvis fordi alt var bedre før.

Men fordi ansvar den gangen hadde en annen nærhet.

Veien hadde sin vokter.

Og folk visste hvem det var.