Den grønne urna står der ennå

HELGEPULS/KOMMENTAR

Den samme valgurnen har samlet stemmer i Ullensaker i generasjoner. Nå som vi ligger helt i bunnen på valgdeltakelse, er tiden inne til å minne oss selv på hvorfor vi stemmer – og hvorfor det betyr noe.

Det er en egen stillhet i et valglokale. Summingen fra stemmestyret, den dempede knirkelyden fra blyanten, konvolutten som glir ned i urna.

Alt virker nesten for beskjedent til å være så viktig.

En liten papirlapp med partinavn på. Noen sekunder bak forheng. Og likevel er det i disse øyeblikkene vi legger grunnmuren for fire nye år.

Jeg var nylig med i kommunens valgkampanje, og budskapet mitt var ganske enkelt:

Jeg stemmer fordi da er jeg med og bestemmer.

Og egentlig er det ikke mer hokus pokus enn det.

Nest lavest

ALVOR: Askebeger på bordet og alvor i blikket. Et tidsbilde fra en annen valgkultur der man gjerne pyntet seg før man tok turen til valglokalet.

Ullensaker har ikke vært noen lysende stjerne når det kommer til valgdeltakelse. Ved stortingsvalget i 2021 var vi på 72,7 prosent – nesten fem prosentpoeng under landsgjennomsnittet på 77,2 prosent.

Og i kommunevalget i 2023 var vi helt nede på 52,8 prosent. Nest lavest i hele landet.

Det er ikke akkurat tall vi går rundt og skryter av. Snarere er det en påminnelse om at demokratiet vårt kan bli skjevt fordelt dersom for få stiller opp.

Arven vi bærer

Jeg bladde nylig i et av familiealbumene våre og fant fotografier fra et valg på Herredshuset for mange tiår siden. Slipsknuter, askebegre på bordet, bunker med stemmesedler – og den samme grønne valgurnen som står der i dag.

Ansiktene på bildene tilhører mennesker som hadde ulike roller i bygda: lensmenn, ordfører, stortingsrepresentant, lokalpolitikere og journalister.

De representerte forskjellige posisjoner og oppgaver, men på valgdagen sto de samlet om én felles oppgave: å ta imot stemmene, forvalte tilliten og holde demokratiet i hevd.

LOVENS VOKTERE: Lensmann Lynne stående til venstre og hans etterfølger Jan Berge (i skinnjakke) var til stede i valglokalet. Det var høytidelig å stemme. Borgerplikten var noe man tok på alvor.

Påminnelse

Bildene er en påminnelse om at demokratiet vårt ikke bare består av lover, regler og prosenter i en statistikk. Det består av mennesker som reiser seg og stiller opp – som setter fellesskapet foran seg selv og bærer en del av ansvaret for at lokalsamfunnet fungerer.

Det er ansikter på en arv som er større enn enkeltpersonene selv: viljen til å melde seg til tjeneste for Ullensaker og bidra til et levende demokrati her vi bor.

Det ansvaret er nå vårt. Og da blir spørsmålet ubehagelig, men nødvendig: Forvalter vi arven godt nok? Når Ullensaker ligger nest lavest i landet i valgdeltakelse, er det vanskelig å svare et rungende ja.

Tallene tyder snarere på at vi gjør en passe god jobb – og at vi har et stykke å gå før vi kan si at vi løfter arven videre med samme alvor og engasjement som menneskene på bildene gjorde.

ORDFØRERE: To tidligere ordfører sitter og diskuterer som medlemmer av stemmestyret. Magne Hafstad og Ole Korslund.

Den lille forskjellen

Men gjør det egentlig noe om jeg lar være å stemme? Den klassiske innvendingen er at én stemme ikke avgjør noe.

Likevel er det nettopp én og én stemme som bygger flertall. I Norge har vi forholdstallsvalg og 169 plasser på Stortinget. Små forskjeller kan vippe på hvem som får det siste mandatet i et valgdistrikt.

Og sperregrensen på fire prosent er en skjør terskel – partier har ligget både over og under, og utfallet kan endre hele regnestykket for regjeringer og budsjetter.

Så ja, den lille forskjellen teller.

Filosofiske drypp

KONSENTRASJON: Valgmedarbeidere i dyp konsentrasjon på valgdagen. Det var høytidelig å avgi stemme, og hjemmesydde buksedrakter måtte til når man skulle pynte seg som valgmedarbeider. 

John Stuart Mill mente at vi blir bedre borgere av å delta. Ikke bare fordi vi får viljen vår gjennom, men fordi selve deltakelsen gjør oss mer ansvarlige og reflekterte.

John Rawls mente vi har en plikt til å støtte rettferdige institusjoner. Å stemme er den enkleste måten å oppfylle den plikten på.

Og selv om noen – som filosofen Jason Brennan – hevder at uinformerte velgere burde holde seg unna, er det vanskelig å overse det enkle faktum: Å delta er å vise at du bryr deg.

Ullensaker i vekst

ORDENSMENN: Nei, det er ikke TV-detektivene Starsky & Hutch vi ser. Til venstre er tidligere RB-journalist Terje Karlsson på jobb som oppsynsmann ved valgavlukket. Til høyre en vi dessverre ikke vet hva heter. 

For oss her i Ullensaker er det ikke småting som står på spill. Vi bor i en kommune som vokser raskere enn de fleste andre.

Vi lever med Norges hovedflyplass i nabolaget. Vi merker nasjonale vedtak direkte på samferdsel, arealbruk, kultur og arbeidsplasser.

Når valgdeltakelsen vår er lav, betyr det at færre av disse stemmene teller inn når rammene for hverdagen vår trekkes opp.

Det er en form for stillhet vi ikke har råd til.

Et mulig løft

Derfor er håpet at vi kan reise oss nå. Ikke for å pynte på statistikken, men fordi Ullensaker fortjener å være med og bestemme.

Vi var nest lavest i landet ved forrige lokalvalg.

Men høstens stortingsvalg gir oss sjansen til å snu den trenden. Tenk om vi kunne gå fra «nesten sist» til å bli et eksempel på at engasjement faktisk kan vekkes til live?

Jeg ser igjen på bildene fra albumet. Lensmenn, ordfører, stortingsrepresentant, lokalpolitikere, journalisten. Alle samlet rundt urna. Den grønne metallkassen som fortsatt står der – klar til å ta imot.

Det er kanskje verdens mest lavmælte måte å bestemme på. Men summen av de små dunkene fra stemmesedler i urna er selve demokratiets lydspor.

Og jeg stemmer. Fordi da er jeg med og bestemmer.

God lørdag – og godt valg!