Hva ville han sagt om Jessheim nå?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Rådhusplassen har våknet til liv etter at bilene forsvant og menneskene fikk mer plass. Det får meg til å tenke på en analyse av Jessheim fra 2011.

Det slår meg nesten hver gang jeg krysser den nye Rådhusplassen på vei hit eller dit at jammen har denne plassen våknet til liv etter at den ble bilfri.

De nye benkene og anordningene rundt vannspeilet har ført til at folk faktisk setter seg ned her. Noen tar en pust i bakken, andre snakker sammen og noen sitter der tilsynelatende uten andre planer enn å være akkurat der en stund. Det gjelder på dagtid, men også utover kvelden.

Og der sitter vi altså i høstsola denne uka, med det fargede vannspeilet og den sildrende lyden foran oss, og ser på folk som kommer og går – og folk som kommer og blir.

Det er da en gammel analyse av Jessheim dukker opp i hodet.

For hva ville egentlig Bjørn H.S. Kristiansen sagt om dette grepet i det som må kunne beskrives som et av våre viktigste byrom?

Det hadde vært artig å vite.

Analyserte byen

Kristiansen kom til Jessheim i 2011 og analyserte stedet med utgangspunkt i tankene til den norske arkitektfilosofen Christian Norberg-Schulz, som var opptatt av helheten på et sted og hvordan det vi bygger og utvikler forholder seg til det som allerede finnes.

Metoden skiller blant annet mellom hvordan vi bruker et sted og hvordan vi opplever det. Kristiansen gikk derfor rundt på Jessheim og undersøkte byen ut fra noen konkrete punkter. Hvordan var det å komme hit? Hvilke muligheter åpnet seg? Hvor kunne mennesker møtes? Hvordan var det å orientere seg? Hva ga stedet karakter, og hvilken stemning satt han igjen med?

Det interessante med å hente fram analysen 15 år senere er ikke først og fremst om Kristiansen hadde rett eller galt i sine betraktninger. Det interessante er å stille noen av de samme spørsmålene til Jessheim i dag.

Og ett av spørsmålene treffer Rådhusplassen ganske presist.

Samvær

Norberg-Schulz mente nemlig at vi skulle se etter om et sted innbyr til samvær. Kristiansen formulerte det slik da han undersøkte Jessheim:

– Finnes det benker og små plasser, finnes det fontener og vannposter, skyggefulle punkter der mennesker kan være sammen?

Svaret hans i 2011 var at Jessheim på dette området hverken var bedre eller verre enn andre steder. Han fant benker langs det som var hovedgata i sentrum og en gruppe benker ved Herredshuset, plassert rett ved en travel rundkjøring. Han fant også antydning til et torg eller en plass i hovedgata.

Møteplasser fantes, konstaterte han, men viste blant annet til de trivelige kafeene og spisestedene han kunne se gjennom store vinduer.

Og det er her forbindelsen mellom Jessheim i 2011 og Rådhusplassen i 2026 blir interessant.

For det Kristiansen gikk rundt og lette etter den gangen – benker, vann og steder der mennesker kan være sammen – er omtrent det vi sitter og ser på midt i Jessheim sentrum denne høstdagen.

Folk bruker den

Det er ikke dermed sagt at noen benker og et vannspeil løser oppgaven med å skape en god by. Så enkelt er det selvsagt ikke.

Men det er heller ikke gitt at et offentlig rom blir en møteplass bare fordi vi bestemmer oss for at det skal være det. Det kan tegnes, bygges, møbleres og omtales som en møteplass uten at mennesker nødvendigvis begynner å bruke det på den måten.

Derfor er det verdt å legge merke til det som faktisk skjer på Rådhusplassen etter at bilene forsvant og plassen fikk en annen utforming.

Folk bruker den.

De setter seg ned, snakker sammen eller tar en pause. Og det skjer på en helt vanlig dag hvor det ikke er konsert, festival eller et annet arrangement som trekker mennesker hit.

Det er et ganske godt tegn.

For dette er et viktig byrom på Jessheim. Her ligger rådhuset og kulturhuset, med bibliotek, kino og kulturskole. Storgata ligger like ved, og det er kort vei til både handel, servering og jernbanestasjonen.

Rådhusplassen ligger med andre ord midt i mye av det som utgjør sentrum av byen vår.

Da er det også interessant når plassen går fra først og fremst å være et sted vi beveger oss over og gjennom, til et sted hvor mennesker faktisk oppholder seg.

15 år

Jessheim var naturligvis et helt annet sted da Kristiansen kom hit i 2011.

Han undret seg blant annet over at byen ikke hadde noen kirke i sentrum. Den har kommet siden. Han mente Jessheim kunne være vanskelig å orientere seg i, og han savnet tydeligere særpreg i mye av det som ble bygget.

I konklusjonen skrev han at utbyggingen skjedde med stor fart, men at mye av det som ble oppført hadde anonyme uttrykk. Han etterlyste en bedre forbindelse mellom det nye som kom og Jessheims historie og minner.

Den diskusjonen er ikke blitt mindre aktuell etter 15 nye år med kraftig vekst.

For spørsmålet om hva slags by Jessheim skal være handler ikke bare om hvor mange boliger, næringsbygg eller offentlige bygg vi får plass til. Det handler også om hva som skjer mellom byggene og om stedene vi lager faktisk fungerer for menneskene som bor her.

Det er på dette punktet Rådhusplassen er interessant akkurat nå.

Ikke fordi den nødvendigvis er svaret på hvordan Jessheim sentrum skal utvikles, men fordi vi kan se at grepet har endret måten dette sentrale byrommet blir brukt på.

Bilene er borte. Folk har fått plass. Og folk bruker den plassen.

Ny runde?

Kristiansen konkluderte i 2011 med at folk så ut til å trives på Jessheim. Han mente det blant annet skyldtes innsatsen for livskvalitet gjennom skoler, offentlige tjenester og et godt utvalg av butikker.

Men han la til en viktig betingelse.

Hvis Jessheim klarte å ivareta den historiske dimensjonen bedre, mente han at «ting vil ende riktig godt for Jessheim». Det var når det nye også omfattet det gamle at det kunne oppstå meningsfylte relasjoner, skrev han.

Det er interessante ord å ta med seg inn i en by som har vokst så mye som Jessheim har gjort siden 2011.

Og det er kanskje nettopp derfor det hadde vært interessant å få Kristiansen tilbake.

La ham gå den samme runden og se Jessheim kirke, alle de nye boligene, kvartalene og gatene som har kommet til.

La ham forsøke å orientere seg og lete etter det som gir dagens Jessheim karakter. Og la ham vurdere om vi har blitt noe flinkere til å få det nye til å spille sammen med det gamle.

Men først kunne han fått sette seg ned på Rådhusplassen.

For akkurat der tror jeg han ville funnet noe av det han lette etter i 2011.

Benker, vann og mennesker som bruker byen sin.

Hva han ville sagt om resten av Jessheim i 2026?

Det hadde vært artig å vite.