Tid for nye postkort?

HELGEPULS/KOMMENTAR

En pappeske fra et dødsbo fikk meg til å undre over hva vi mister når postkortene fra Jessheim ikke finnes lenger.

De lå der som små tidskapsler: falmede farger, håndskrifter med svung og et «håper alt er bra» skrevet av noen som nok mente det.

I bunnen av en pappeske fra et dødsbo lå en liten bunke gamle postkort fra Jessheim og Ullensaker.

Storgata med gamle Frukten.
Gjermå-bygget som ble revet for få år siden.
Herredshuset.
Nordbytjernet.
Folkehøgskolen.
Den gamle Ullensaker kirke — trolig den som brant.

Motiver jeg kjente igjen med én gang, men som likevel kom som små overraskelser i papirform.

SVUNNEN TID: Storgata vår en gang for lenge siden. Jeg er ikke i stand til å forstå hvilken bygning dette er, men historisk sus er det i fullt monn.

Og plutselig måtte jeg hente fram min egen eske hjemme. Den som alltid får bli med når jeg flytter: postkort og brev sendt og mottatt. Håndfaste avtrykk fra en tid som har vært og liv som er levd.

Litt som gamle fotografier, bare nærere.

HERREDSHUSET: Den gamle damen på toppen av Gotaasalleen fortjener alltid å være på et postkort, også i 2025, vel?

Før digitalisering

I dag sender vi snappinger, sms-er og meldinger på messenger. Vi fyller samtalene med hjerter og smilefjes, men avtrykkene forsvinner like raskt som de oppstår.

Kanskje er det derfor postkortene føles som runer fra en annen tid.

Da vi var på ferie i Osen, fantes det alltid postkort på Samvirkelaget. Vi skrev i hvert fall hjem — det hørte liksom med. Det samme gjorde trollkortene fra Beitostølen i vinterferien.

Men ingen av dem er tatt vare på. De bare gled inn i tiden og ble borte.

Akkurat som Jessheim-kortene.

TIDSBILDE: Krysset der Storgata møter Trondheimsvegen. Et fantastisk tidsbilde som også var postkort i sin tid. 

En liten historie

Postkortet er i bunn og grunn en genial idé. På 1870-tallet tok formatet av i Europa — billig, åpent og lett å sende.

å det meste var postkort litt som datidens Instagram: kjappe glimt fra steder og liv, sendt i millionopplag.

Norge var tidlig ute, og i flere tiår var postkort både dokumentasjon, reiselyst og små reklameplakater for stedet du besøkte.

Som en historiker har formulert det:

«Postkortet revolusjonerte kommunikasjonen, litt som sosiale medier gjør i dag.»

By uten kort

Det er litt rart, egentlig. En by som har vokst så fort og endret seg så dramatisk, har ikke lenger noen visuell fortelling å sende ut i verden.

For steder uten tydelig turistprofil stopper produksjonen ofte helt — og Jessheim har nok aldri vært en postkortby i klassisk forstand.

Men postkort handler jo ikke bare om turister.

e handler om hvem vi er, og hvordan vi ønsker å fortelle det.

Når bunken fra dødsboet kanskje er noe av det siste som finnes av Jessheim-motiver, melder spørsmålet seg:

Mister vi noe når vi ikke lenger har postkort av oss selv?

Mitt eget forsøk

Jeg prøvde faktisk selv på et postkortmotiv én gang.

Da Jessheim skulle feire bystatus i 2012, gikk jeg gjennom byen med en ridesal over skulderen — en slags moderne skysskar — forbi Misjonshuset på den gamle trafikkåren gjennom sentrum.

BYSTATUS: Bildet som nesten ble et postkort, da Jessheim feiret bystatus tilbake i 2012. Forsøket var ikke så verst, om ikke annet…

Det ble ikke noe postkort av det. Men det ble et fint bilde.

Og det minnet meg om at et postkort ikke trenger å være pent.

Det må bare fortelle noe sant.

Motiver i dag

Hvilke motiver kunne blitt postkort fra Jessheim i dag? Her er noen forslag som i hvert fall er sanne for oss som by, eller?

Heisekraner mot kveldshimmelen. Jessheim mest ærlige «Skyline» i nyere tid?

Eller «Fakkeldama» som henger på veggen på Fakkelsenteret er et landemerke for mange av dem som har lang fartstid her i vår lille by.

for helt ærlig, så har vi nok heisekraner i bybildet til å lage en hel serie hvis vi vil.

Eller skulle vi latt Egil Nyhus slippe til og lage en Jessheim-rekke i anledning åpningen av Rådhusplassen i 2026?

Eller hva med å engasjere fotogruppa i Ullensaker kunstforening til å jakte postkort-motiver fra Jessheim og Ullensaker?

Det er en kreativ gjeng som er kvikke på utløseren, så kanskje de hadde fått eksponeringsbehov i form av et slikt oppdrag?

Mulighetene er mange.

Det er mer byen som mangler et postkortblikk.

Julekortet lever

Midt oppi dette er det fascinerende at julekortet holder stand. Hvert år gjør de stueveggene våre til små utstillinger av menneskene i livene våre.

Kanskje handler det om ritual. Kanskje om nærhet. Kanskje om at noen faktisk har tatt seg tid til å skrive navnet ditt.

Julekort er ikke souvenirer. De er hilsener.

Og kanskje er det derfor tradisjonen overlever alt det digitale.

Hva sender vi videre?

Kanskje blir postkortene etter oss nettopp det: små bevis på at steder forandrer seg, men at mennesker alltid prøver å holde fast ved noe.

Et øyeblikk, et utsnitt, en fasade som snart skal bygges om.

Og kanskje var det derfor denne bunken fra en ukjent skuff i et ukjent hjem traff litt.

Sted i endring

Den minnet meg om at Jessheim alltid har vært i endring — og at det kanskje er på tide at vi igjen begynner å fortelle historien vår i bilder som kan sendes videre.

Til noen langt unna.

Eller kanskje til oss sjøl.

For hvem vet — kanskje sitter du som leser dette også på en eske med postkort som forteller litt om hvem vi var?

God helg.