Da morgenen fikk siste ordet

HELGEPULS/KOMMENTAR

Når Neil Young runder 80 år, så er det nesten så vi alle sammen trenger en bøye å holde oss fast i. For tida, den toner ut, som han selv synger.

«Comes a time when you’re driftin’…»

Stillheten ligger tett over Sponvika denne morgenen. Ikke dramatisk, ikke særlig vakker, bare stille.

Det er et tempo som kunne vært hentet fra en frostkledd sti på Jessheim, en tidlig tur rundt Nordbytjernet eller en morgen der rim legger seg ved Gystadmarka.

Et tempo som gir tankene litt større plass.

Tåka ligger

«Time fades away…»

Tåka over Halden ligger som et mellomrom i morgenen litt øst for der vi står og snuser på været.

Og i ddt jeg står og ser utover, slår det meg at Jessheim også ofte pakkes inn i sin egen vintertåke – naturens smog – et slør som legger seg over alt uten å spørre.

Vi  nærmer oss den tiden på året nå.

Så ser jeg ned.

Hun står ved siden av meg, den lille hunden som blir 11 nå i november.

Mykt filter

Pelsen i ansiktet hennes har begynt å blekne, nesten umerkelig, som om tiden legger et mykt filter over fargene.

Det er rart hva stillhet gjør med tidsfølelsen. Når lydene uteblir, merker man bedre at ting forandrer seg – også det man trodde sto stille.

Som den røde bøyen ute i vannet, stille og uten behov for å bety mer enn seg selv.

Et fast punkt i noe som hele tiden glir.

Akkurat nå slår det meg at også kommunen vår prøver å holde seg flytende i noe som langsomt endrer form.

Budsjettet som snart skal vedtas, har allerede sendt små skvulp inn i ting vi trodde var helt trygge. Mer trenger man ikke si om det.

Alvoret er registrert.

Små tegn

«Old man, look at my life…»

Når Neil Young fyller 80 denne uka, er det ikke bare et tall. For mange her i Ullensaker har han ligget som et slags bakteppe gjennom flere tiår.

Bildet av ham i Drammenshallen i 1981 – gitaren høyt, scenelys i rødt – ligger fortsatt i skuffer og album.

At samme mann nå runder 80, gjør ikke verden mindre. Det gjør den bare litt mer nær.

Bildene av Neil Young er det Tom Stalsberg som har tatt.

Tida går

«Helpless, helpless, helpless…»

Det er her Onkel Tuka-frontmann Håkon Ohlgren kommer inn i dagens tekst. Han sa en gang at han ikke skjønte hvorfor det skulle ta så lang tid å forstå at livet er kort.

Ikke teatralsk. Bare konstaterende.

Kanskje er det nettopp derfor slike morgener som denne setter seg litt.

Ikke for å lære oss noe, men for å åpne et lite rom der vi merker at tiden faktisk jobber hele tiden – både i oss og rundt oss.

Det minner meg om essayet Den lange veien hjem, som handler om hvordan det ytre landskapet noen ganger speiler den indre reisen – den som tar lengst tid, og som ofte foregår i helt vanlige øyeblikk.

Les essay fra Harvest Magazine her: Den lange veien hjem

Videre nå

«Long may you run…»

Når frostrøyken over vannet løser seg litt opp, står bøyen fortsatt på samme plass. Den gjør ingen mye ut av seg. Den bare er der.

Kanskje er det derfor slike enkle ting kan virke større enn de er: en rytme som ikke endrer seg fra møte til møte eller fra budsjett til budsjett.

Et tempo som bare fortsetter, stille og uten publikum.

Når jeg snur meg, løfter jeg blikket og ser brua i det fjerne. Tempoet tar seg opp igjen – som om tiden skynder seg etter.

Og oppe på Svinesundsbrua står trailerne allerede i kø, travle motorer på vei videre inn i en tid som aldri stopper.

Stillheten har gjort jobben sin.