Istiden slipper taket

HELGEPULS/KOMMENTAR

Lyset vender tilbake, og noe skjer med oss. Kroppen merker det før hodet rekker å tenke over det. Våren er i anmarsj – også på Jessheim.

Rullgardinen er som et sceneteppe hver morgen på denne tiden av året.

Et lite gløtt ut av vinduet forteller hva slags dag som venter: enten en verden pakket inn i tåke – eller blå himmel som står klar utenfor døren.

På slike morgener står det litt mer på spill enn bare været.

For kroppen registrerer noe før tankene helt har rukket å våkne.

Lyset.

Vinterhale

Nede ved Hovin skrider folk fortsatt fram på langrennsski over engene. Etter en mager start på vinteren fikk skientusiastene noen etterlengtede uker.

Men et middelaldrende hode – og en kropp som har vært gjennom noen sesonger – er allerede innstilt på noe annet.

Våren.

Den som rammer inn de fine dagene her i hovedstaden på Øvre Romerike.

Lyset virker

Forskning viser at lyset bokstavelig talt skrur på noe i oss.

Når dagene blir lengre, registrerer øyet endringen og sender signaler til hjernens biologiske klokke – et lite område i hypothalamus som styrer døgnrytmen vår.

Derfra påvirkes flere av kroppens viktigste signalstoffer.

Serotonin, som henger sammen med velvære og stabilt humør, øker når dagslyset øker. Samtidig dempes produksjonen av melatonin – hormonet som gjør oss søvnige.

Forskning fra blant annet Harvard Medical School viser hvordan lys styrer denne biologiske klokken.

Resultatet?

Kroppen går sakte fra vintermodus til vårmodus.

Vi våkner litt tidligere. Sover litt kortere. Og mange av oss kjenner at energien sniker seg tilbake.

Våryrhet

Det er altså ikke bare noe vi sier.

«Våryr» har faktisk biologisk grunnlag.

Studier publisert blant annet i tidsskriftet JAMA Psychiatry viser at humøret hos mange mennesker varierer med mengden dagslys gjennom året.

Når lyset øker, øker også aktiviteten i signalstoffer i hjernen som påvirker humør og energi.

Flere studier viser også at fysisk aktivitet og sosialt liv øker når vinter går over i vår.

Lyset fungerer nesten som en bryter i hjernen.

Når dagene lysner, endrer også hjernens kjemi seg.

Fuglefjellet

Og så har du et av de sikreste vårtegnene i sentrum.

Utenfor Kaffebrenneriet.

På solfylte dager kan det minne litt om et fuglefjell der ute. Bordene fylles raskt, og folk sitter tett i tett på jakt etter vårfornemmelser og sårt tiltrengte – bokstavelig talt – lyspunkter i tilværelsen.

Smilene sitter løsere.

Latte og annet går ned på høykant.

Det er som om hele Jessheim trekker litt nærmere sola.

Rundt bordene sitter ridderne av de vårlige rundbord.

Ut av hiet.

Ut i gatene.

Små tegn

Men våren kommer sjelden med brask og bram på disse kanter.

Den sniker seg inn.

Som da det plutselig var bart på fortauet i Storgata her om dagen.

Eller når dødt gress titter fram etter hvert som snøen trekker seg tilbake.

Istiden er kanskje ikke helt over ennå, men den virker mindre overbevisende for hver dag.

Sør for oss

I Østfold kan man allerede snuse på noe annet.

Halden ligger der nesten uten snø, og sola kan sende små varme kyss over det som av og til føles som de norske sydstatene.

Her oppe møter vi fortsatt slaps, nordavind og en litt kald kule på himmelen.

Men også her begynner det å skje.

I små streif.

Et lite dikt

Den danske-norske poeten Rolf Jakobsen skrev ofte om de små tegnene i naturen.

Han hadde en enkel observasjon om våren:

Plutselig en dag er den der.
Ikke i kalenderen,
men i luften.

Lysere tider

Likevel er det vanskelig å ta feil av signalene når våren nærmer seg.

Folk går litt fortere i gatene.

De blir stående litt lenger i sola.

Praten varer gjerne et minutt ekstra.

Kanskje fordi kroppen vet noe hodet vårt av og til glemmer.

At lys ikke bare er vær.

Det er biologi.

Og kanskje også litt håp.

For istiden er snart over for denne gang.

Vår
Tor Ulven

Snøen synker sammen.

Lyset finner veier
mellom grenene.

Kilder: Harvard Medical School (Division of Sleep Medicine), National Institute of Mental Health, Lambert GW m.fl. publisert i JAMA Psychiatry, forskning på sesongvariasjoner i søvn publisert i npj Digital Medicine.