Når X møter Z på Jessheim

HELGEPULS/KOMMENTAR

Generasjon X vokste opp med snørrbart og skrubbsår på knærne gjennom nesten hele 70-tallet. Dagens unge vokser opp med noe helt annet.

Jeg er født i en tid der Beatles ga seg og Boney M var i startgropen.

Vi fikk merkelappen «Generasjon X» – ikke fordi vi var mystiske, men fordi vi var skviset inn mellom babyboomerne som bygde landet og millennialene som senere fikk skylda for å spise avokado i stedet for å kjøpe leilighet.

Vi vokste opp med skranglete sykler, nøkkel rundt halsen og bare én beskjed hjemmefra: «Kom hjem til middag.»

Kritt og korrekturlakk

Det var ingen apper som passet på oss, og ingen algoritmer som minnet oss om at vi hadde bursdag. Vi hadde slitne plansjer og kart i klasserommet, lunken melk i spisefriminuttet og lærere som skrev med kritt på tavla så det pep i øra.

Kanskje vi også var tinnitus-generasjonen, ikke minst fordi hallen på Allergot ungdomsskole hadde høyttalere som vrengte ut datidens populærmusikk på relativt høyt volum.

Jeg forsøkte en gang å kuppe spilleren som sto i gangen til lærerværelset med å sette på AC/DC. Det gikk som det måtte gå: rett til inspektør Petter Olsen for å få skjenn. Han hadde neppe hørt om Angus Young.

Z med nettbrett

I dag vokser generasjon Z opp med nettbrett før melketennene er ferdig grodd. De er globale av natur, miljøbevisste, fleksible – og innimellom ganske slitne. Deloitte peker på at de rangerer mening, balanse og velvære like høyt som lønn i arbeidslivet.
De har aldri stått i kø på posthuset, men de vet nøyaktig hvor mange skritt de gikk i går – slik også vi aldrende vet akkurat hvor mange skritt vi gikk i går.

Tentamen og Teams

I dag har Z vokst opp med digitale læremidler, dybdelæring og lærere som like ofte er coacher. De kan levere inn prøven på Teams – og oppleve at skjermen fryser akkurat idet de trykker «lever».

Jeg husker selv hvor nervøs jeg var da jeg leverte en tentamen på 80-tallet. Men det verste som kunne skje da, var at jeg sølte blekk eller måtte fram med korrekturlakk. I dag? Det finnes ikke korrekturlakk for internett.

Hva er suksess?

For de fleste i min generasjon var suksess temmelig målbart. Fast jobb, egen bolig, bil i oppkjørselen – og kanskje en båtplass ved Hurdalsjøen eller i Oslofjorden om du var riktig heldig.

Z derimot?

De ser for seg et liv der arbeid skal gi mening, ikke bare lønn. De er ikke så opptatt av stigen – de vil heller ha klatrevegg, eller et nettverk av tau man kan svinge seg rundt i.

Men når boligprisene i Oslo skyter i været som en rakett, og Jessheim vokser i rekordfart, så er det ikke alltid like lett å «følge drømmen». OsloMet og SIFO har vist at førstegangskjøpere presses mer og mer ut av markedet – særlig de uten foreldrebank i ryggen.

Her er vi kanskje tilbake på fast grunn sammen: trygghet er fortsatt et stikkord, selv om veien dit er blitt trangere.

Å lære av Z

Kan vi eldre og middelaldrende lære noe av Z-generasjonen?

Det tror jeg at vi kan.

De tar for eksempel psykisk helse på alvor, de vil ha inkludering, og de orker ikke spill for galleriet. FHI har påpekt at psykiske plager blant unge har økt de siste tiårene – og kanskje er åpenheten Z viser nettopp det som trengs.

Men utfordringene er vel der også?

Psykisk press, evig sammenligning på skjerm, boligmarked som ligner mer på lotteri enn på rettferdig konkurranse. Og kanskje er det en risiko for at vi undervurderer hverandre – at vi i X kaller Z for «skjøre», mens de tenker at vi er «rigide».

Prøvekaninen Jessheim

Og så har vi Jessheim, da. Byen som vokser som en tenåring på proteinpulver. Her møtes generasjonene daglig – på Bylab, på Kaffebrenneriet eller på togperrongen. X bygger og drifter, Z krever og skaper.

Den ene gruppa vil ha kulturhus og trygghet, den andre vil ha coworking-lokaler og plantebasert meny på kafé.

Men kanskje er det nettopp i denne byen vi kan teste ut framtida. På en og samme perrong kan du se han som har stått i kø til DnB i 30 år, og hun som styrer hele arbeidsdagen sin fra mobilen – før toget har passert Lillestrøm.

Potetløpet i livet

Jeg har tidligere skrevet om stiløvelsen potetløp som en metafor for livet selv.

Noen ganger tenker jeg at livet – for både X og Z – egentlig er som et potetløp på 17. mai.
Vi starter med friskt mot og altfor stor potet. Vi mister den et par ganger underveis. Noen jukser med tommelen. Andre løper elegant i mål uten å søle.

Forskjellen er kanskje bare at vi i generasjon X lærte å akseptere grusen på poteten og kjørte videre, mens generasjon Z gjerne vil stoppe opp og finne en litt bedre skje – helst fylt med Pimpernell eller Mandelpotet.

Vi brydde oss lite om poteten hadde knoller og følehorn; de insisterer på toppsortering. Begge deler har sin verdi.

Henger med

De færreste av oss går vel rundt og tenker på at vi er «generasjon X». Vi tenker mest på å få hverdagen til å henge sammen.

Men jeg heier på Z-generasjonen, selv om jeg av og til ikke helt skjønner hva de holder på med. For i bunn og grunn handler det om det samme: å komme seg helskinnet gjennom løpet, med poteten på plass.

Og vi står der sammen, på startstreken hvert år – med hvite knoker og altfor stor potet.

God helg – og husk: i Jessheim løper vi fortsatt med poteten, uansett hvor mange generasjoner som er på banen.